…to run or not to run?

Dette synes å ha vært gjennomgangs temaet i sommer. Små plager har blitt store plager som har blitt andre plager… Når en «niggle» har blitt bedre har en annen kommet og ødelagt for løpegleden. Nå har jeg i snart to måneder løpt og ikke løpt om hverandre. En sommer som i utgangspunktet skulle være ideell for maksimal oppkjøring til høstens store maraton mål har kommet og gått med langt mindre løping og mye mer tenking enn planlagt. Det er ikke få ganger jeg har løpt med en tanke om dette egentlig er så lurt, om vondtene egentlig er såpass alvorlige at jeg burde stoppe, bare for å legge inn en ekstra sløyfe for å logge enda en kilometer…

IMG_1060

Hva har jeg så kommet fram til? Hvorfor har sommeren egentlig blitt ødelagt utfra et treningspespektiv? Kunne jeg gjort ting anderledes?

...så legger vi alle tankar i en låde og setter den åt sidan =o) (Yoga 101)

…så legger vi alla tankar i en låda och setter den åt sidan =o)                                          (Yoga 101)

En litt for optimistisk og ivrig treningsplan ble lagt tidlig. Tanken var at jeg for en gang skyld skulle følge et opplegg, slik at hviledager og rett balanse av intervaller og langkjøringer skulle gjennomføres for å få et så opptimalt opplegg som mulig. Dette var på en tid da formen var veldig bra og kroppen responderte godt på mye trening. I ettertid ser jeg at det ble for rask overgang fra friløping (eller lapskaus løping) til strukturert intervall løping. Selvom mengden, hverken i distanse eller tid per uke, ble endret vesentlig, var det intensiteten (mest av alt tempo) som økte for mye på for kort tid. Jeg la rett og slett lista litt for høyt og sta som jeg er fulgte jeg planen så godt som familielogistikken tillot. Jeg lyttet ikke til kroppen i tilstrekkelig stor grad (les; ikke i det hele tatt). Når jeg begynte å kjenne smerte i lysken, tok jeg ikke hensyn til dette ettersom jeg jo greide å løpe igjennom øktene slik treningsplanen sa. Hadde jeg bare lyttet til mine egne råd, ville nok sommeren sett ganske annerledes ut. I tillegg tenkte jeg at styrke or rørlighets øvelser var bortkastet tid og droppet glatt alle disse øvelsene fra programmet. For en mindre elastisk person (kremt) som meg var nok dette en av de dummeste tingene jeg gjorde. Uten øvelser som øker / opprettholder bevegeligheten i hofte, rygg og skuldre, gjør økt intensitet og styrke til at bevegeligheten blir innskrenket.

IMG_1066

selv løping med grannystrømper var ikke nok

Selv da jeg, etter fem seks uker, tok grep og gikk til fysioterapeut, var jeg ikke smart nok til å holde igjen og ta pause i løpingen. Jeg var nok redd for å miste fremgangen som hadde kommet. Jeg var redd for at et par-tre uker uten løping for å bli skadefri ville ødelegge for høstens drøm om sub 3:30 på maraton. Jeg tenkte ikke på at en pause ville vært en investering i , eller en forsikring om, at jeg kunne stille til start på disse løpene. Den tanken var helt fremmed for meg. En planlagt løpeøkt gjennomført med litt vondt var bedre enn å ikke gjennomføre økten. Jeg var blendet av målet og så ikke at veien fram dit tross alt er viktigere å ha fokus på.

Strive for progress, not perfection!

et luftslott i horisonten?

et luftslott i horisonten?

Et velmenende råd jeg ville gitt en annen løper i samme situasjon ville være å ta pause fra løpingen til skaden var borte. Gjør alternativ trening som styrketrening, sykling (nuvel), svømming (yeah right) eller yoga(!) for å holde formen ved like mens skaden heles. Etter at skaden er borte gjelder det å starte rolig og øke forsiktig med mengde og intensitet. Slike råd er lette å gi men vanskelig å følge. Jeg har tenkt dette mange ganger, at nå skal jeg ta en god pause slik at foten kan bli bra. Det har holdt noen dager, men så har løpelysten tatt overhånd og smertesignalene har ikke kommet helt fram.

nå blir det "ijsje" løping før beina er klare

nå blir det «ijsje» løping før beina er klare

Ferie er tid til ettertanke og rolige (les; rastløse) dager. Enkelte løpeturer har det blitt, men beina er tunge og mangler futt. Det er ingen flyt og løpesteget minner mest om en kalvbeint elefant. Foten er fortsatt ikke helt bra (stram akilles og ømt på innsiden av helen) og etter flere stranddager og to tre dager med tramping i DisneyLand Paris er løpelysten så stor at det er vanskelig å være fornuftig. Nå kreves det stor selvdisiplin å ikke snøre på seg løpesko. Kilometerjunkien i meg skriker. Tankene om forestående løp og manglende trening er urovekkende. Manglende plasseringer og digitale merker fra strava.com challenges er vanskelig å akseptere. Disse tingene er jo bare tull og tøys selvfølgelig, men likevel viktige i en løpeavhengigs hverdag.

Jeg er en løper, og jeg har et problem.

Må bare sette ting litt i perspektiv for å innse galskapen av og til. Nå SKAL jeg ta det rolig til foten er happy igjen.

nå legger jeg beina på bordet og nyter resten av sommeren (liksom!)

nå legger jeg beina på bordet og nyter resten av sommeren (liksom!)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s