41. BMW Berlin Marathon 2014

Berlin Marathon kom på planen etter en fantastisk training camp med Springtime i våres. Høy på endorfin rus fikk jeg tilbud om plass i Berlin og var ikke vond å be. Siden da har Berlin vært årets store mål. Her var det muligheter for å bryte den (for meg) magiske grensen på 3.30. Jeg var jo så nærme i Stavanger Marathon 2013, med fattige 36 sekunder. Siden påmeldingen i slutten av april har all trening vært fokusert på Berlin. Et litt uoppnåelig mål ble satt om å løpe sub 3.25. Skulle man først løpe i verdens raskeste maraton var det jo likegreit å satse høyt.

-er ønske om ny pers og sub 3.30 oppe i det blå?

Jeg reiste altså med Springtime Travel (springtime.no) som jeg også gjorde til New York både i 2012 og 2013, samt til Training Camp i Portugal som absolutt kan anbefales. Springtime tilbyr en lang rekke løpereiser til mange av de mest kjente maraton løp over hele verden. De tilbyr også forskjellige utflukter og sightseeing i storbyene. Så også i Berlin. Jeg var med på en tur rundt til de mest kjente landemerker og fikk knipset noen bilder. Det var igrunnen en veldig fin måte å roe ned på dagen før løpet. Unngikk ihvertfall fristelsen til å løpe rundt på shopping =o)

-muren ble besøkt dagen før løpet. Håpet var at det ikke skulle gjenta seg under løpet…

Breakfast run
Dagen før maratonløpet var det arrangert et frokost jogg på ca 5-6km med avslutning på Olympiastadion. Jeg tenker det er greit å få luftet beina litt dagen før et maraton samt kjent litt på stemingen. Det var en veldig rolig tur, med masse tid til prating og muligheter for løpeselfier.

– breakfast run med springtime reiseleder Janicke (lettbent.no) som jeg løp mye med i Portugal også

– Janicke og jeg hadde samme mål (-ish) og vi ble til å løpe mye sammen under maraton løpet også (foto: Erik Boye)

Berlin Marathon
Startskuddet går og ballongene stiger til værs. Vi som starter litt lengre bak enn eliten har enda 4-5minutter før vi passerer start og setter igang Garmin klokka. Planen for 3.25 vil være å ligge på ca 4.50 tempo hele veien. Første kilometer går litt tregt ettersom det er mange løpere og vi løper sikk-sakk for å komme igang. Janicke og jeg løper de første kilometrene sammen. Det vil si vi har kontroll på hverandre ettersom det å løpe ved siden av hverandre ikke er mulig med så mange løpere. Det er brede og fine veier og jeg var litt overrasket over at det ble såpass trangt. I New York var det ikke noe problem i det hele tatt, men det var tydeligvis mange i samme startgruppe som ville åpne langsommere enn vi gjorde. Et par tre kilometre inn i løpet hadde jeg kommet ned på 4.50 tempo og starten gikk bra. Pusten kom rolig igang og jeg ble ikke stresset av all sikk-sakk løpingen.

Både Janicke og jeg var flere ganger innpå om det ikke gikk litt fort, og at vi kanskje skulle sakke litt av. Jeg holdt øye med pulsen og så at den ikke gikk over 145-150, noe som er et greit nivå for meg. Jeg vet jeg holder lenge på denne pulsen. Beina føltes lette og fine ut og det rullet greit på for begge.

Ved 14 kilometer fikk jeg litt sjokk. Garmin klokka som hadde gitt rundt 4.50 på kilometeren sa plutselig at siste kilometer gikk i 5.21 fart. Hadde jeg sakket av? Janicke var i prat med en annen løper og jeg hadde mistet de litt av syne. Det var ikke her jeg skulle begynne å slite! Jeg var innstilt på å få det hardt rundt 30km. Det har jeg gjort på samtlige andre maraton løp. Mentalt var jeg innstilt på å være tøff med meg selv fra 30km og inn. Ikke ved 14km. Tempo, som jeg trodde var jevnt, ble satt opp med det jeg antok var 20sek raskere. 15km merket nærmet seg. Pip kommer det fra Garmin og tiden siste kilometer var 4.34. Hmmm, det var litt fort. Jeg justerte ned igjen og forsøkte å finne rytmen tilbake. Noen kilometre senere kommer Janicke opp og lurte på hvordan det gikk. Hun hadde sett at jeg tok av =o)

Vi holdt sammen og passerte halvmaraton på 1.42.30. Perfekt timing til 3.25.00. Beina var fine, pusten rolig, og pulsen var jevn og fin. Det gikk smått for fort og vi sakket ikke av selvom vi snakket om det. Tror på dette tidspunktet at begge var i flytsonen.

30km og hodet begynte å si at dette har gått for fort. Skulle jeg være smart å slippe Janicke (som tross alt er en sterkere løper enn meg) eller skulle jeg forsøke å holde sammen med risiko på å gå på en skikkelig smell. Bildet av muren lå i bakhodet. Jeg valgte å slippe. Sa til Janicke at hun måtte bare kjøre på helt inn, men at jeg måtte roe ned. Det ble fort en luke på 10 meter. En liten stemme sa til meg at det kanskje var lurt å ikke sakke for mye bak, men å se om jeg kunne holde litt til. 10 meter ble til 30 meter, og jeg var redd jeg skulle miste Janicke helt av syne.

«Vær tøff nå» sa jeg til meg selv. «Ikke gi opp». «Løp på». En sjekk på puls og fart sa at jeg ikke hadde sakket av altfor mye. Det gikk jo egentlig greit. Jeg bestemte meg for at jeg skulle holde Janicke fram til 37km. Da er det fem igjen, og jeg hadde såpass klar margin til å komme sub 3.30, at da ville pers være (nesten) garantert. Tunnel synet kom på. Ved en drikkestasjon løp jeg rett igjennom mens Janicke hentet vann. Jeg var fokusert på å holde farten, og merkelig nok gikk det greit. En og en kilometer. Pusten er rolig, beina holder rytmen, pulsen er fortsatt på rundt 150. 37km merket blir passert. «En kilometer til» sier jeg til meg selv. «38, 38, 38», og så «39, 39, 39»

Etter at jeg hadde passert 39km merket, og skulle da begynne å messe 40, sa jeg til meg selv at jeg kunne fortsette å si 39 (vel vitende om at jeg hadde passert), for på den måten å bli overrasket når jeg kommer til 41km merket. Genialt. På dette stadiet er jeg relativ enkel. Om jeg klarte å lure meg selv diskuteres enda, men jeg kom meg til 41km. Her begynte skylappene å forsvinne. Jeg var i fantastisk flyt. De siste kilometrene var harde men jeg holdt samme tempo og jeg hadde mer igjen. Jeg begynte å se etter Janicke. Hun burde være i nærheten ettersom jeg hadde holdt tempo. Det hadde vært så gøy om vi kunne ha passert opp under Brandenburger Tor og inn i mål sammen. Vi hadde løpt mange kilometre sammen, slik vi også gjorde i Portugal. Jeg så henne desverre ikke før etter målgang (les om hennes løp på lettbent.no)

Gjennom Brandenburger Tor og ned mot mål hadde jeg såpass mye krefter igjen at jeg kunne øke tempo. Ifølge Garmin klokka gikk siste kilometer i 4.35 fart og siste 0.4km i 4.21 fart (sluttdistanse ifølge klokka var 42.4km). Fantastisk følelse. Klokka stoppet på

3:23:00

Jeg perser med over syv minutter, og for første gang en klar negativ splitt. Dette etter den mest optimistiske starten noen gang.

-løpebling

for spesielt intereserte

En fantastisk løpereise, med en masse hyggelige folk. Springtime er dyktige på slike løpe reiser og Janicke en fantastisk reiseleder og god venn =o)

Stavanger Marathon 2014

Årets utgave av Stavanger Marathon skulle være en slags generalprøve foran årets store mål, Berlin Marathon. Hadde et håp om at jeg skulle være i så god form at jeg kunne cruise inn på sub 3:30, og med det forbedre tiden fra ifjor (3:30:36). Det ville gi meg litt lavere skuldre foran Berlin tenkte jeg, siden jeg da ville ha brutt den «magiske» 3:30 grensen. Forberedelsene var langtfra ideelle og når jeg dagen før fant fram løpetøyet var jeg veldig så usikker på hvordan beina ville reagere på et maraton løp.

Jeg hadde vært og hentet goodibag med både vaskemiddel og energi drikke (nei, jeg tok ikke feil), samt sokker, T-shirt, magasin og startnummer. Fine greier. Kjente litt på nervene, men det gikk fort over ettersom jeg ikke hadde dette som hovedmål. Skulle bare teste formen og finne ut av drikke og spise strategien. Var derfor svært rolig kvelden før og sov godt natten igjennom.

På løpsdagen var det opp og drikke en smoothie så tidlig som mulig. Løpet begynte 8.30, så det var greit å få i seg litt næring tidlig nok til at det ikke skulle bli noe krøll underveis. Hadde med meg noen Clif Shot Bloks energy chews med mountain berry smak. Det er så søtt og ekkelt at det må jo funke. Hadde bestemt meg for å ta en av disse geleklumpene hver femte kilometer. Hadde også med meg en drikkeflaske fra simple hydration. Flasken er utformet slik at jeg kan stikke den ned i bukselinningen og dermed ikke behøve å holde den hele tiden. Patenten er grei nok, men mine flasker har begynt å lekke, og jeg blir derfor klissvåt i shortsen om jeg har flasken full i vann. Jeg har derfor funnet ut at jeg starter med flasken tom, og fyller den på drikkestasjonene. Så lenge jeg har vann igjen holder jeg den i hånda, mens når den er tom stikker jeg den ned i shortsen. Dette hjelper meg å få nok drikke ettersom jeg er håpløs med å drikke ved drikkestasjonene. Der går det stort sett alle andre steder enn inn i munnen, og så er det fem kilometer til neste sjanse. I Stavanger er det fantastisk flinke frivillige som hjelper til og jeg spør rett og slett om de ikke bare kan tømme en kopp eller to rett i flasken. Funker som heia =o)

Da løpet startet var jeg mye roligere enn jeg har vært ved tidligere maraton løp. Jeg startet i rett tempo, la meg bak utelukkende kvinnelige løpere ettersom de av erfaring er langt bedre til å holde jevnt tempo enn overivrige mannfolk (som meg). Fikk derfor en perfekt åpning, samt hyggelig selskap de første 10-12km. Ut fra drikke stasjonen ved Mosvatnet (etter to runder rundt vannet) ble jeg plutselig helt alene. Den gruppen jeg hadde ligget med brukte mye lengre tid ved drikkestasjonen enn meg, og det var langt fram til neste gruppe. Dette var jeg forberedt på og løp derfor med Rich Roll Podcast på ørene og lyttet til et intervju slik jeg har for vane å gjøre når jeg løper alene. I Stavanger er det rundt 130-140 løpere så det er lett å bli liggende alene. Jeg hadde fokus på å holde jevnt tempo, og spise og drikke jevnt. Jeg hadde lagt opp til å ligge på ca 5.00 min/km og holde dette til rundt 30km. Derfra og inn skulle jeg se hva kroppen var i stand til, uten at jeg ville gå helt i kjelleren. Det var viktigere å forsøke å holde helt jevnt tempo til mål, enn å ta ny pers (den skal jeg ta i Berlin).

Det var igrunnen ikke før jeg passerte 30km at det var en som kom opp forbi meg (han stoppet et par kilometer seinere). Det var et par stykker som da hadde ligget i ryggen på meg en stund, men som ikke løp forbi. Jeg tolket det som at jeg holdt jevn fart uten å sakke av for mye. Beina begynte å bli møre og vinden tok litt mer når vi løp ut langs Gandsfjorden. Det er her jeg bruker å få det tungt. Ikke så mye i beina og kroppen, men hue begynner å tvile på hvor fornuftig det er å fortsette å løpe i dette tempo. Jeg tok igjen en eller to løpere som tydelig hadde det tyngre enn meg.

Ved 35km eller der omkring kommer de som løper halvmaraton inn på samme trase og jeg blir stadig forbiløpt av løpere som holder mye større fart. Dette er tungt psykisk, selvom jeg kan se at det ikke er noen maraton løpere som halser forbi. Jeg ble tatt igjen av 1.30 ballongen når det var 5-6km igjen. Et definitivt tegn på at jeg ikke ville greie sub 3.30 denne gangen. Jeg ble chicked av en maraton løper, som viste seg å komme inn som nummer to av damene. Hadde ikke vilje nok til å holde følge.

Nest siste kilometer har en stigning hvor jeg har måttet gå begge de to foregående gangene jeg har løpt i Stavanger. Et delmål var derfor å løpe hele veien i år. Det greide jeg, og var svært lettet når jeg rundet toppen og visste at det var stort sett nedoverbakke hele veien til mål.

Det ble medalje på meg. Ikke altfor utslitt, og relativt greit fornøyd med gjennomføringen. SOm en annen Sandnes gauk sa det, jeg var 73% fornøyd. Det beste var igrunnen at jeg rakk i mål i god tid før 9-åringen skulle løpe barneløpet. Han fikk også medalje og var minst like fornøyd.

Tallenes tale er grei. Mitt nest raskeste maraton løp er i boks. Slo min debut tid med 2 sekunder (Stavanger Maraton 2012), men er drøyt 4 minutter svakere enn i fjor (Stavanger Marathon 2013). Gjennomføringen var trolig det beste jeg har gjort med tanke på disiplin i starten, samt drikke og spise strategien. Det gikk med en tre-fire sukker bomber, samt sikkert to hele bananer totalt. Så mye har jeg ikke spist på en maraton før. Det å bli nummer 23 totalt og nummer 4 i klassen er jeg også godt fornøyd med. Top 25%, eller fast midpacker som de sier det.

Jeg har nå løpt fire maraton løp siden 2012. Beste tid er 3.30.36 fra Stavanger Marathon 2013 og svakeste tid er 3:38:50 fra New York City Marathon i 2013. Tror tiden er inne for sub 3.30 i Berlin. Jeg skal gå for det!