Undheim Ultra 50km – i dag løp jeg 50k…

Da jeg startet denne bloggen for to og et halvt år siden var drømmen at jeg en dag skulle løpe 50km. Som blogg navn og undertittel indikerer var det dette som var målet. Et mål jeg tenkte var nesten uoppnåelig og nå har jeg altså gjort det. Jeg har løpt 50km uten stopp, på en tid jeg er svært godt fornøyd med. …og det frister til gjentagelse. Galskap!

Undheim Ultrafestival 2014

Undheim Ultrafestival er et lite arrangement som hadde rundt 40-50 påmeldte løpere (ca 20 på 6-timers og 100km, 20 på maraton og bare 4 på 50km). Det er Undheim IL som arrangerer og noen av landets beste langløpere har tilhold nettopp her, en halvtimes kjøretur fra Sandnes. Det ble satt norgesrekord på 6-timers i 2011 og 2012 så det er en rask løype. Det skal visstnok være bare 7 høydemetere på den 2km lange rundløypa.

Etter on-line påmelding og betaling var det lite informasjon som kom. Det var ingen henting av startnummer dagen før eller messe som på de store utenlandske maraton løpene. Det var derfor bare å stille opp en tidlig søndag morgen med litt ekstra klær i sekken og finne gymsalen på Undheim skule. Her fikk jeg startnummer og pose med litt forskjellig reklameartikler. Litt overrasket fant jeg også deltakermedaljen pent innpakket i posen. Det var jo greit. Vi fikk også en T-shirt med påskriften:

Livet får meining når du nyttar det til noko som det er meining i

Hva gir vel bedre mening enn å løpe?

Vel, været kunne nok ha vært bedre. Det var ikke noe norgesrekord vær i hvertfall. Det blåste godt (8-9m/s) med noen skikkelige vindkast innimellom. Rundløypa var slik at vi fikk dønn motvind på et langt rettstrekke, før vi svingte og hadde medvid langs ei elv. Løypa gikk i et åtte-tall, og omlag en tredjedel var med motvind, en tredjedel medvind, og en tredjedel som lå i le eller hadde noe sidevind. Det var også meldt godt med regn, så jeg var litt i tvil hva påkledning jeg skulle velge. Hadde med meg litt forskjellig men valgte å løpe i kortbuse, med swix lang undertrøye og en T-shirt over. Startet med en vindjakke som jeg hadde tenkt jeg kunne ta av om det ble for varmt. Det ble det ikke noe av og jeg tror jeg traff relativt greit med dette. Når det begynte å regne ble jeg våt, men ikke kald ettersom vindjakka beskyttet. Valgte å løpe i samme sko som i Berlin Marathon, Sandnes Halvmaraton og 3-sjøersløpet, Saucony Kinvara 4. (og selvsagt hadde jeg med «lykke-buffen» fra springtime.no som har vært med på samtlige perser i år)

Planen for løpet var å gå friskt ut og sjekke om beina ville løpe fort. Jeg hadde satt et mål om å bruke 4 timer og 10 minutter, eller 5.00min/km i snitt. Dette mente jeg var et realistisk og kanskje litt forsiktig mål. Jeg hadde imidlertid et håp om å løpe på sub 4 timer. Da skal snitt tempo være 4.47min/km, noe som også skulle bety pers på maraton distansen underveis. Det var et hårete mål som jeg ville strekke meg etter. Selvom det var tungt å løpe i motvind, gikk det relativt greit å holde rundt 4.50min/km tempo, og halve distanser passerer jeg på 2.00.18. Jeg ligger altså godt an til å komme ned mot 4 timer.

Det holdt sånn nogenlunde fram til 30km. Da hadde det begynt å regne «møye» som de lokale sier det, og kilometer tiden gikk over 5 minutter for første gang ved 27km. Vinden hadde tilsynelatende løyet litt en stund, men tok seg opp igjen og det ble vått og kaldt. Bestemte meg egentlig for å ta det litt roligere, spesielt i motvinden, slik at jeg skulle sikre at jeg holdt koken helt inn. Så ikke mer på klokka annet enn å sjekke totalt antall kilometre.

Maraton passering gjøres med tiden 3.26.45, min nest raskeste maraton noensinne. Tenkte egentlig ikke på at jeg passerte maraton. Da var jeg kommet inn på «mindgames», og regnet iherdig på hvor mange runder det var igjen. Fire runder og åtte kilometer. Da hadde jeg løpt 21 runder. Tok en og en kilometer. Hold det gående, sa jeg til meg selv. Hadde løpt med en stein i skoen siden rundt 30km, men ville ikke stoppe. Ikke for at jeg da ville miste tid, men jeg var usikker på om jeg ville komme igang igjen. De siste rundene var spesielt våte og kalde. Det var også flere av 6-timers løperne som stod av når de hadde nådd 50km. Det var ikke været for å holde på for lenge.

Siste runden. Jeg kunne ikke helt tro at jeg hadde løpt hele veien. Ikke en eneste stopp. 50km. Helt sprøtt! Jeg rundet siste hjørne og over tidtaker matta …og fortsatte 300 meter til slik at Garmin også sa 50km. Fullstendig galskap selvfølgelig, men det hadde ikke vært det samme å logge på strava.com at jeg hadde løpt 49.7km. Nei du. Her skulle det løpes til klokka sa 50km. Heldigvis var det ingen som fulgte med på at jeg hadde «løpt i mål», så jeg tok en liten ekstra runde, snudde og løp til bake til resultat tavlen. Der stod det:

50km på 4 timer 7 minutter og 17 sekunder

Ikke nok med at jeg hadde greid å løpe 50km, men jeg hadde greid det på under tidsmålet. Av de 4 løperne som hadde meldt seg på 50km, var jeg førstemann i mål. Etter å ha fått på meg tørre klær, var det en enkel premieutdeling hvor jeg fikk den største pokalen jeg noensinne har vunnet.

Beste Mann 50km Undheim Ultra 2014

Så, kommer jeg til å gjøre det igjen? Jepp. Ingen tvil. Dette blir ikke siste gang jeg løper 50k, og jeg kan nå kalle meg en ultraløper.

 

3-sjøersløpet 2014

Etter Berlin Marathon og Sandnes Halvmaraton har jeg hatt en veldig bra treningsperiode med 70-80km i ukestotaler. Målet for 3-sjøers var satt optimistisk til sub 1.30 og etter 1.33.37 i Sandnes på slitne bein etter Berlin og tung treningsuke var jeg smått optimistisk. Gjennomførte en 10k test for et par uker siden og klokket inn på 40.08, så jeg visste at jeg hadde farten inne. Siste uken skulle være lett nedtrapping for å kunne stille med best mulig forutsetning for et nytt perse løp. Forkjølelses murring og feber torsdag og fredag var derfor ikke spesielt gunstig.

start og mål på 3-sjøersløpet, Stavanger

Oppladningen dagene før var derfor preget av usikkerhet og tvil om formen ville komme. Kroppen sa ifra at den ikke var helt i vater, men det var ikke helt håpløst heller. La meg derfor tidlig med to paracet og håpte det beste. Løpet skulle starte klokka 12.00, så da passet det fint med fotballturnering for 9-åringen med meg som lagleder fra morgenen av. Fikk ledet laget sikkert gjennom tre kamper og hentet pokal før jeg ble kjørt til Siddishallen og starten av 3-sjøersløpet. Var ved start i god tid og fikk snakket med mange kjente. Med denne oppladningen hadde jeg ingen sommerfugler i magen, og hadde egentlig tenkt lite på hvordan det skulle gå. Det var først når jeg stilte meg opp i rød sone (1.30-1.40) at jeg begynte mentalt å innstille meg på å løpe. Kroppen kjentes relativt grei ut, ingen feber, ingen vondter. Jeg var klar. Bestemte meg for at her var det bare å satse på å holde 1.30 fartsholderen, og se hvor lenge det holdt.

Startskuddet gikk, og vi for avgårde. Løypa starter med et lite flatt parti før det går nedover og gjennom en Shell stasjon før vi løper under veien og inn på grusstien rundt Store Stokkavantnet. Der er relativt smalt på grusstiene så det var mye fokus for ikke å løpe i beina på de rundt. Tok igjen Thoralf som jeg møtte på Springtime sin TrainingCamp i Portugal. Snakket litt med han, før jeg halset videre for å holde 1.30 fartsholderen i syne. Fram til mellomtid ved start av Hålandsvatnet kjente jeg litt etter hvordan beina responderte. Det gikk overraskende greit. Det rullet på og jeg hadde følelsen av å holde igjen. Det er slik det skal føles.

Hålandsvatnet har jeg god erfaring med og jeg løp Hålandsvatnet Halvmaraton tidligere i år. Den gangen perset jeg med tiden 1.35.43. Det er et par tre skikkelige kneiker rundt vannet som fort kan gjøre beina stive. Denne gangen gikk det relativt lett, og jeg hadde ingen problem med å holde meg i 1.30 gruppen. Det var meldt mye vind løpsdagen, men det ble ikke så ille. Et par steder rundt Hålandsvatnet er det likevel såpass åpent at vi kjente vinden. Forsøkte å ligge inne i gruppen for å bli litt skjermet. Tilbake til starten av Hålandsvatnet og beina hang fortsatt godt med.

Vi krysser nå tilbake til Store Stokkavatnet, og en mat og drikke stasjon. Fikk med meg en banan, men valgte å ikke spisen den med en gang. Her er jeg godt kjent og jeg visste det kom et par stigninger like etter drikkestasjonen, men at det er et lengre flatt parti like etter. Jobbet derfor godt i bakkene og når vi kom ut på flaten fikk jeg spist litt. Ved passering 13km måtte jeg slippe 1.30 fartsholderen. Gruppen seg ifra og selv om det kjentes ut som at jeg ikke sakket av på farten var det lite å gjøre. Jeg passet på å ikke presse pulsen for høyt og visste det var langt igjen. Gjennomsnittstempo på Garmin sa imidlertid at det gikk fort nok til 1.30 slutt-tid. Ser i ettertid at jeg hadde 4.04 tempo mellom 13 og 14km, så 1.30 fartsholderen må ha holdt litt stor fart her. Mulig han ville ha litt å gå på når bakken opp til Mosvatnet skulle forseres.

Foto: dag oliver / relaxedsports.com

Opp fra Store Stokkavatnet til Mosvatnet er det nesten en kilometer med slak stigning. Denne kommer mellom 16 og 17km, og var den sakteste kilometertiden for meg på 4.22. Det var tungt men ikke mer enn at jeg følte jeg hadde kontroll. Her tok jeg igjen noen løpere som hadde startet litt friskt. Det er motiverende og herfra og inn løp jeg fra rygg til rygg. Rundt Mosvatnet tok jeg igjen 1.30 fartsholderen som nå løp nesten alene. Tror nok han hadde sakket litt av på farten og de som hadde fulgt han opp bakken var dratt fra. Det var en deilig følelse å passere han på ca. 19.5km. Nå visste jeg at jeg ville greie målet på sub 1.30. Hadde jo selvfølgelig gått høyt ut og meldt om målsettingen til alle som spurte.

Inn mot mål bare nøyt jeg at beina fortsatt var villige. Hadde mye krefter igjen, og den siste kilometeren ble også den raskeste med 3.57 tempo. Inn på oppløpet tok jeg igjen en kar og sa kjekt at nå måtte han holde helt inn. Han la seg på hjul og vi økte begge farten. Det skulle vise seg at han hadde mer fart igjen enn det jeg hadde, for han dro greit ifra de siste metrene. Uten denne fighten på slutten hadde jeg nok ikke kommet sub 1.29.

Ny pers!

Som bildet over sier kom jeg akkurat inn på topp 100 listen av drøyt 2000 som fullførte. Nummer 7 i klassen «menn i førtiårskrisa» er jeg svært godt fornøyd med. Langt igjen til pallen, men det nærmer seg. Var 6.32 etter klassevinneren.

Korrigert resultat sier at jeg ble nummer 101 av 2197 totalt, og nummer 7 av 199 i klassen =o)

Løpebling og T-shirt hører med =o)

I ettertid har jeg tenkt litt over hvorfor jeg ikke hadde en «optimal» oppladning. Kroppen kjentes tung ut med murring av forkjølelse og feber. De siste turene har beina kjentes tunge ut og selv om jeg har trappet litt ned har jeg ikke kjent noe overskudd. Dette kan selvsagt ha en sammenheng med skikkelig vestlandsvær (kaldt og vått) de siste ukene. Men det kan også ha vært et tegn på lett overtrening. Jeg må legge bort tanken om at en 42 år gammel mann umulig kan bli overtrent, og begynne å innse muligheten for at det er mulig å gjøre for mye. De siste ukene har jeg ligget på over 80km i snitt med relativt god fart på de fleste øktene. Jeg har problemer med å holde de rolige turene rolige nok. Her må jeg bli flinkere. Skal også lytte til signalene og ta det litt mer piano… vel etter neste helg da, for på søndag debuterer jeg på ultraløp med 50km på Undheim Ultrafestival =o)