Springtime TrainingCamp Monte Gordo 2015

Jeg gjentok suksessen fra ifjor og ble med Springtime på Training Camp i Portugal. Monte Gordo er en liten by like ved grensen til Spania på Algarve kysten. Stedet er godt egnet for løping med mange fine grusveier i skogområder, samt litt lengre runder på asfalt. Opplegget til Springtime er fantastisk med så mange som 70 forskjellige økter å velge mellom i løpet av uken. Det er alt fra yoga, pilates og dans, innom styrke og X-body fit, til rene løpeøkter av forskjellig art. Med et brukket ribbein og litt skranten vilje til å gjøre noe annet enn å løpe, ble det med tanken i år å være med på andre økter enn løpeøktene.

Det ble derfor løpt mye og logget mange kilometre. Fra mandag til søndag rundet jeg 180 kilometer, de fleste av disse sammen med andre kilometer junkies (lettbent og oksavikingen blant andre) som ikke lar seg be to ganger om å bli med på en løperunde. Når jeg er inne på det så vil jeg nevne at det å dra på Training Camp med Springtime nærmest garanterer at du blir kjent med likesinnede. Det var mange herlige mennesker (30 norske og 170 svenske) med vidt forskjellig ambisjonsnivå, men alle med en herlig glede av det å trene og for de fleste gleden med å løpe. Det var ikke alle som løp 180km (vel ok de færreste løp 180km), men på løpeøktene var det godt oppmøte.

Norsk sammarbeidspartner denne uken var KONDIS og svensk sammarbeidspartner var Team Stockholm Marathon. Det var derfor mange med og det ble greit delt inn i mindre grupper etter hvor fort man ønsket å løpe. Jeg valgte stort sett den nest raskeste gruppen som holdt ca. 5:30 tempo. Det passet rimelig bra på de fleste øktene.

En av de øktene jeg vil trekke frem er kortintervaller på bane som vi gjorde på mandagen. Jeg har ikke mye erfaring med å løpe på bane, og jeg har ikke mye erfaring med kortintervaller. Den ene gangen jeg lusket rundt på Sandnes stadion for å kjøre intervaller delte jeg etterhvert banen med Henrik og Filip Ingebrigtsen som tok noen korte drag. Følte igrunnen ikke at jeg passet inn da. Det var derfor med litt blandet følelse at jeg ble med gjengen inn på banen for å kjøre 20 ganger 40sek/200m med 40sek hvile og «dobbel hvile» etter hvert femte drag. Jeg lå som sagt i gruppe 2 og mener det ble nevnt at vi skulle holde ca 3:20 tempo og løpe ca 195m på 40sek. Har ikke regnet på det men satser på at det stemmer. Jeg la meg langt fremme og løp jevnt til 200m (+/-2m) på de tilmålte 40 sekundene. Etter tre serier av fem drag begynte jeg å kjenne det og vurderte å stå av. Det er imidlertid noe med det å løpe med andre. Det er ikke like lett å si at nå er jeg fornøyd, nå vil jeg ikke mer, når de andre stiller seg opp og er klare for å ta de siste fem dragene også. Jeg beit tenna sammen og kjempet på. Jeg holdt hele veien og siste draget ga jeg alt jeg hadde igjen og la meg i tet. Opp på oppløpssiden hørte jeg et par andre som nærmet seg og jeg bestemte meg for å gi de kamp til døren. Med en liten fartsøkning greide jeg å holde de bak meg og gikk først over «mål». Det siste ble derfor klart det raskeste draget. Det er sikkert ikke helt slik man skal løpe intervaller, men moro var det.

Neste «kvalitetsøkt» jeg vil trekke frem er en terskellangtur som vi hadde på tirsdagen. Her begynte vi i oppvarmingstempo før vi skulle øke tempo i perioder på 10min, 20min, 15min, 10min og til sist 5min (om jeg husker riktig). Fartsøkningen skulle være på ca 20sek/km og det var 2min rolig løp mellom «intervallene». De førtse 10+20min skulle gå i 4:37 tempo, de neste 15+10min i 4:23. Runden vi skulle løpe var på ca. 20km og går blant annet innom Castro Marim. Jeg kjente tidlig at dette ikke ville holde. De siste 5min skulle gå i rundt 4:12 tempo, og jeg kunne ikke se for meg at jeg ville kunne greie det. Etter 20min draget slapp jeg derfor feltet og la meg heller i et passende langkjørings tempo. Heldigvis fikk jeg følge og det ble derfor en bra tur likevel. Det hadde regnet litt i begynnelsen av turen og utover tok det seg skikkelig opp. Det kom en real byge når vi var vel to tredeler igjennom. Litt kalde og veldig våte kom vi tilbake til hotellet og det gjorde godt med et varmt bad. Selvom økten ikke ble som planlagt, vil jeg si at jeg hadde utbytte av den. Jeg skal nok også legge inn slike økter utover sesongen for å få litt mer fart i beina.

Fjelløkten på torsdag var nok en gang ukas høydepunkt. Først en fin runde i fjellet på 14 (nesten 15) kilometer. Tok det relativt rolig ettersom jeg også skulle løpe hjem til hotellet. En tur på ca 28km for det meste på asfalt. Det var en god pause mellom fjell-runden og starten på hjemturen. Fikk spist og drukket litt. Det var ikke like varmt som ifjor, men heller ikke kaldt. Egentlig ganske perfekte forhold. Våren har definitivt kommet til Portugal.

Jeg gikk de lengste bakkene («om en inte ser krønet skal en gå» var det en svenske som sa) og løp greit på flatene. Var litt gåen i beina fram til første pause hvor jeg fikk spist og drukket litt mer. Rett før pausen var det en svært lang bakke som jeg gikk mesteparten av. Tror dette var årsaken til at beina føltes fine etter den lille pausen, og da vi satte igang igjen var jeg lett og fin i steget. Praten gikk greit og farten ble ubevisst satt litt opp. Ved siste pit-stop var vi en liten gruppe som valgte å stikke litt før resten. Vi kom da fort inn på samme runde som vi løp terskeløkten på tirsdag. Jeg kjente at beina var fine og det gikk i et behagelig tempo. Litt sånn cruise følelse, som om jeg kunne løpt et par timer til uten problemer. Siste stykket inn mot hotellet går langs en helt rett gågate/vei og tempo ble sakte men sikkert skrudd opp og siste stykket gikk i 4:12 fart, etter mer enn 40 kilometer. Utrolig hva litt konkurranse instinkt og los på hotellet gjør med en løper. Løpeturen ble behørig feiret med Champagne i baren -skål!

 

En litt anderledes økt jeg var med på var med den gruppen som gjerne la seg helt bakerst og holdt et behagelig 6:30 tempo. De skulle ha fartslek og normalt ville jeg nok ikke valgt denne gruppen for en slik økt. Det skulle imidlertid være en liten løpeteknikk del med Mustafa «Musse» Mohamed, en av sveriges beste maratonløpere (bestetid på 2:12) som trener for å kvalifisere seg til OL. Snakk om å få lære av de beste. Jeg plukket opp et par enkle men helt sikkert effektive øvelser for å få litt mer fart i beina. Fartsleken ble gjort ved å løpe på en lang rekke med en fartsholder foran. Sistemann skulle løpe forbi alle og legge seg inn bak fartsholderen. For å gjøre det litt moro skulle alle rope navnet på den som løp, fin måte å lære litt navn på. Denne gjengen var helt herlig å løpe med. Så mye glede og entusiasme. En riktig «pick me up» økt. Ekstra stas var det når økten var ferdig og vi skulle løpe rolig tilbake til hotellet, som ble litt for rolig for lettbent og meg, så vi dro litt fra de andre. Det tok ikke lang tid før Musse kom opp og lurte pent på om det gikk an å slå følge.  Å løpe ved siden av en elite maraton løper av det kaliberet er vel noe jeg ikke kommer til å oppleve igjen.

Det er mange inntrykk å ta med seg hjem etter en slik training camp. Endorfin rusen er fin å ha med seg nå som vinteren gjøre et siste krampetak. Beina er relativt fine og jeg har fått kjørt en god tempo økt, samt et par lengre utholdenhets økter. Kroppen er derimot litt tom.  Jeg spiste nok ikke nok i løpet av uken, og lagrene er bunnskrapte. Det er vel ikke en ny revolusjonerende oppdagelse at om man godt og vel dobler treningen må man spise litt mer enn vanlig, men jeg får satse på at selvlært er vellært. Spiser dobble middager for å fylle opp igjen slik at jeg blir helt klar til neste store utfordring – Paris Maraton.

NN CPC Loop Den Haag Halvmaraton 2015

Da var sesongen i gang og første medalje i boks. Jeg hadde ikke trent spesifikt til halvmaraton i Den Haag og var derfor ikke helt sikker på hvor fort jeg ville greie å løpe de 21,1km gjennom Den Haag’s gater. Jeg går alltid for pers, men jeg var ikke helt overbevist om at jeg hadde nok fart i beina så tidlig i sesongen.

Treningen har gått bedre enn tidligere år med relativt mange løpte kilometer i både januar og februar. Det meste av treningen har gått i typisk komfor sone (zone 2) og jeg har merket at pulsen har ligget lavt (rundt 135 i snitt på langturer) selv om tempo har vært rundt 5 blank (3:30 maraton fart). Jeg var forsiktig optimist etter et par raskere turer som føltes veldig kontrollert. Ikke noen kanonfart men nok til å tro at det ikke var helt håpløst å håpe på en ny pers på halvmaraton. Persen jeg har er fra 3-sjøersløpet, som er en mer kupert løype enn Den Haag løypa. Tar du med at 3-sjøers går mye på grus (som var våt og tung) og vi hadde en del vind (hater vind), så skulle det ligge godt til rette for ny pers.

Siste fredag i februar løp jeg til jobben og gikk skikkelig på trynet. Det hadde vært frost i løpet av natten, og som det ofte er i Sandnes, hadde det regnet litt. Det betyr glatte partier på veiene. På toppen av Oalsgate var det en lastebil som blokkerte gangfeltet og jeg «skulle bare» løpe bak for ikke å stoppe opp. 90 graders sving på speilholka gikk som det måtte og jeg inntok horisontalen før jeg traff bakken. Det gikk ut over hofta, ribbeina og håndleddet. Etter en liten 5-minutter hvor jeg fikk igjen pusten og sjekket om det var noe løst, konstanterte jeg at det tross alt måtte ha godt bra. Siste 5 kilometer gikk gradvis bedre og jeg løp omtrent som normalt på slutten. Utover dagen stivnet jeg og jeg måtte ringe etter Damen som kom og hentet meg i bil etter jobb. Jeg var temmelig mørbanket i dagene som fulgte, men tenkte at så lenge ingenting er brukket går det greit å løpe litt forsiktig. Nå en drøy uke etter innser jeg at det må ha gått et ribbein eller to. Litt googling på behandling av ribbeinsbrudd kunne fortelle meg at det vanligvis gjør mest vondt en ukes tid etter at skaden har skjedd. Behandlingen er enkel nok, ta det med ro og det vil gå seg til etter 3 til 5 uker.

Jeg vet ikke om det var vondt i ribbeina eller om det skyldes manglende tempo trening, men når jeg ser på pulsen gjennom løpet kan strava fortelle meg at jeg har ligget i rød sone (Z4 threshold) i 98% av tiden. Hjertefrekvensen lå mellom 155 og 160 hele veien. Ingen markant stigning utover i løpet (bortsett fra på slutten når jeg la inn langspurten) men en jevn høy puls. Det kan være jeg ubevisst ikke pustet godt nok «med magen» siden dette gjør vondt, og at jeg derfor jobbet på høy puls hele veien. Mulig det er manglende tempo trening og systemet fikk sjokk når jeg løp «over evne».

En ting var at beina ikke hadde det siste giret for å ligge i planlagt 4:15 tempo, men hodet var ikke helt i konkurranse modus heller. Jeg forsøkte å motivere meg selv med å ta igjen en rygg lengre frem, eller henge meg på en av de som løp forbi. Det gikk veldig greit egentlig å ligge i rundt 4:20 tempo, men jeg greide ikke presse noe mer. Jeg tenkte på det når jeg løp at jeg ikke syntes det var spesielt tungt å løpe, men jeg hadde heller ikke mer fart inne. Mulig jeg må innrømme at intervall trening har noe for seg, og at jeg må legge inn noen tempo økter frem til Paris Marathon.

Selve løpet var godt arrangert, og løypa var flat og fin. Været ble riktig så bra med sol og god løpetemperatur. Enkelte steder var litt vindutsatt, og det var en kald vind som kom imot. Jeg startet i B-pulja (antatt slutt tid 1:31 til 1:40) og selvom det var mange løpere så var det ikke for mye kø-løping. Den første kilometern gikk på 4:30 og var den sakteste for min del. Veldig gøy å ha familien heiene rett før 1 kilometer markeringen. Jeg avenserte greit langs kanten av løypa, og løp flere steder på sykkelveien/fortauet for å passere løpere. Jeg skal ikke skylde på å bli hindret i nevneverdig grad. Det kan imidlertid være at jeg kunne løpt noe fortere om de rundt meg hadde løpt fortere. Det ble litt lett å bare ligge «i feltet» og dermed løpe litt saktere enn planlagt. Hadde en plan om at dersom beina var skikkelig spreke skulle jeg forsøke å ta igjen en 1:30 fartsholder som startet i A-pulja før passering av 10 kilometer, for så henge på han inn til mål. Det ville garantere en slutt tid sub 1:30, og muligens (om jeg virkelig hadde dagen) om jeg dro litt fra mot slutten at jeg kunne sette ny pers. En god plan, men jeg innså tidlig at jeg ikke tok innpå fartsholderen, men heller sakket litt akterut. Ny plan ble derfor å holde rundt 4:20 tempo, og ikke få en kilometer passering saktere enn 4:30. De siste 5 (eller 3) kilometrene skulle jeg gi jernet og løpe det jeg var god for. 16km ble passert uten at jeg greide å mobilisere mer krefter eller fart. 18km ble passert og siden jeg har løpt denne strekningen før visste jeg (dessverre) hvor langt det var igjen, og hodet var ikke med på leken. De siste to kilometrene gikk riktignok litt fortere (ca. 4:15 fart), så litt fartsøkning greide jeg. Utrolig hva tanken på å skulle vinke til familien en kilometer før mål, og ikke minst å bli ferdig, få medaljen rundt halsen og kunne si at yess, I did it, har å si på motivasjonen til å ha det bittelitt vondt og ta ut litt mer.

Jeg kan ikke si jeg var veldig sliten etter løpet. Det er i og for seg både positivt og negativt. Det positive er at jeg er i rute til Paris Marathon, som er et større mål enn halvmaraton i Den Haag. Jeg kan løpe relativt greit på en høyere fart enn jeg planlegger i Paris. Utholdenheten er på plass. Det negative var at jeg ikke har nok fart i beina. Det visste jeg fra før. Det andre negative var at ikke hodet var med. Jeg ble aldri skikkelig tent. Jeg gikk aldri i kjelleren (var ikke i nærheten engang). Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst til å løpe, men den siste tenningen som skal til for å gjøre litt mer uteble.

Det ble ikke pers, men det ble mitt nest beste halvmaraton løp. Det ble ikke sub 1:30, men ikke veldig langt unna heller. Offisiell tid ble 1:31:54. Konklusjonen er at jeg er greit fornøyd. Fin gjennomkjøring, og jeg fikk bekreftet formen. Nå er det en ukes treningsleir med Springtime og Kondis som står for tur, før jeg gjør meg klar for årets første store mål, Paris Marathon 12. april.