Paris Marathon 2015

Sol, 40.000+ løpere, Triumfbuen, Eifeltårnet, vår i Paris, ny pers på maraton -det er klart det ble en opplevelse å løpe Paris Marathon i 2015!

IMG_1691

cafbf

Forberedelsene startet etter en fantastisk avslutning på løpesesongen i 2014 med Berlin Marathon, Sandnes halvmaraton, 3-sjøersløpet og debut på 50km i Undheim Ultra, alle med perseløp. Endorfinene raste og jeg følte at mye hadde løsnet på løpefronten. Jeg var klar for flere utfordringer og sjekket med Springtime Norge om de hadde plass ved London Marathon eller Paris Marathon, som begge går i april. London var nok førstevalget ettersom det er et av World Marathon Majors løpene, og det står på bucketlisten å gjennomføre alle de seks store. Paris Marathon er vel så stort med 54.000 påmeldte i 2015, og mitt tips er at dette blir en del av WMM dersom de utvider i fremtiden. Ok, til London Marathon er det nesten komplett umulig å få tak i startplass, ihvertfall når jeg var så sent ute som jeg var. Springtime hadde imidlertid plass til Paris Marathon, og timingen tre uker etter TrainingCamp var jo nesten perfekt. Påmelding ble gjort og oppladningen startet.

I hele vinter har jeg løpt jevnt og relativt mye. Det har blitt flere gode langturer, og de fleste i et greit tempo. Jeg har ikke fulgt noe treningsprogram eller eget opplegg, annet enn at jeg har forsøkt å løpe 70-80km hver uke, og prioritert langturene. Det er mulig langturene ikke har vært lange nok og at de har hatt en tendens til å gå litt fort. Det ligger vel sikkert i grenselandet som enkelte kaller lapskaus trening eller junkmiles. Det er nå engang sånn jeg liker å løpe, så jeg har ikke vært så veldig bevisst eller bekymret for dette opplegget. Jeg koser meg masse når jeg er ute, og jo lengre/fortere jo bedre. Det jeg har merket er at pulsen har gått gradvis nedover når jeg holder samme hastighet på løpeturene. Det har jeg tolket som et godt tegn. Et tegn på at kondisjonen / utholdenheten blir stadig bedre. Farten derimot har jeg ikke gjort noe stort med før halvmaraton i Den Haag. Det fikk jeg også merke der. Jeg la derfor inn litt mer tempo fram til Paris Marathon.

Reisen hadde jeg fikset selv fra Stavanger ettersom Springtime har fly fra Oslo. Det var ikke noe problem og jeg var heldig og landet bare 5 minutter før flyet fra Oslo. Jeg fikk da lov til å sitte på med Springtime bussen fra flyplassen direkte til startnummermessen. Herlig service fra Springtime. Etter å ha plukket opp startnummer til løpet og T-shirt og et norsk flagg til Breakfast Run, surret jeg litt rundt inne på messen før jeg gikk ut og nøt solen i Paris. Jeg shoppet ingenting på messen. Ikke fordi det ikke var noe å finne for en komplett løpenerd med sans for duppeditter, men fordi jeg hadde bestemt meg for at det eneste jeg sulle kjøpe var et par nye Kinvara. Saucony hadde en av de store stands ved starten av messen (etter Asics), men de hadde kun tre skomodeller (Kinvara var ikke blant dem) og en service som stinket. Det ble derfor ingen shopping på messen.

Breakfast Run på lørdagen er en ting jeg har sansen for. Det kan sikkert diskuteres om det er lurt å løpe 5km dagen før et maraton, men for egen del er jeg så rastløs at jeg tror det bare gjør godt å få luftet løpeskoene litt. I hyggelig selskap med andre Springtime reisende, både debutanter og veldig erfarne maraton løpere, løp vi fra maraton målområde, til Eifeltårnet i rolig fart. Beina kjentes egentlig greie ut på denne turen. I mål ble det servert enkel frokost med croissant, kaffe, vann og bananer. Ettersom det var relativt kort vei hjem til hotellet, valgte noen av oss å gå tilbake. Resten av dagen ble tilbrakt stort sett i sengen med en god bok.

IMG_1695

IMG_1703

Foto: Janicke

Foto: Janicke «Lettbent» Ekelberg

Løpet skulle starte 08:45 for eliten og 08:50 for min startgruppe (3:15 gruppen) og det var anbefalt å være ved start ca 08:30. Det skulle være felles avgang fra hotellet klokken 08:00 med en reiseleder som følge. Vi var bare to stykker som møtte opp, sikkert fordi hotellet lå veldig bra plassert mellom start og mål, med kort og enkel vei å gå til startområdet. De som hadde senere start kunne derfor vente på hotellet og rusle bort selv. Reiselederen fra Springtime hadde selv løpt Paris Marathon 20 ganger tidligere, men hadde måttet slutte med løping for et par år siden på grunn av et ødelagt kne. Vi fikk imidlertid mange gode tips om løypen og gode historier fra tidligere løp. Vel fremme ved startbåsen møtte jeg Janicke som hadde samme mål og plan som meg. Perfekt. Vi løp sammen mesteparten av tiden i Berlin også og ikke minst på TrainingCampen i Portugal. Tiden gikk fort fram til start, og stemningen bygde seg opp. Jeg var spent på hvordan beina skulle fungere. Det var litt kaldt ved start (tipper ca 10 grader) og jeg hadde med en gammel genser som jeg kastet rett før vi skulle begynne å løpe. Solen var fremme og det var meldt varmt, fint vårvær utover dagen.

IMG_1712

Foto lånt fra Springtime Norge på facebook

Spente Springtime løpere før start. Foto lånt fra Springtime Norge på facebook

…starten gikk for eliten og fem minutter sener skulle det være vår tur. En gruppe (3:00) var mellom oss og eliten, det nærmeste jeg har vært eliten i noe stort løp. Da det var vår tur ble vi stående stille. I Paris gjorde de det nemlig slik at hver gruppe ble delt i en høyre og en venstre del, og de slapp først avgårde den ene halvdelen, før den andre fikk starte. Ingen problem ettersom det da ble litt mindre trangt nedover Camps Elysees, bare noe å være klar over. Tiden starter uansett når vi passerer start streken. Janicke og jeg passerte over startmatten samtidig og vi løp side ved side bokstavelig talt nedover Champs Elysees.  Nedoverbakke i starten er jo digg men kanskje litt farlig. Jeg hadde hørt at det var lett å starte litt for fort, spesielt de første 5km, på grunn av lett nedoverbakke og rette veier (samt litt adrenalin i starten?). Jeg vet at jeg har lett for å dra på for mye i starten, noe jeg vanligvis får svi for senere i løpet. Det var derfor ikke så merkelig at jeg lå et lite hakk foran Janicke i starten. Første kilometeren ble unnagjort på 4:40, helt perfekt etter planen. Dette tempo skulle vi holde hele veien for å sikre en god tid på sub 3:20, ny pers for begge og om beina og viljen var tilstede mot slutten av løpet var drømmen om sub 3:15 innen rekkevidde.
…5km ble passert på 23.13 (4:38 tempo), litt raskere enn planlagt tempo, men også derfor litt nærmere drømmen om sub 3:15. Beina var egentlig friske og pulsen som forventet litt høyere enn vanlig treningspuls på grunn av race modus. Løpesteget var derimot ikke like lett som vanlig. Jeg vet ikke om det var fordi jeg ikke varmet opp (i det hele tatt) og at muskler og sener derfor var litt kalde og stive, eller om det var noe annet. Det føltes som om jeg måtte jobbe litt mer enn den vanlige flyten jeg har på treningsturer. Kan hende det var litt høye skuldre på grunn av stemningen. Litt ekstra spent i kroppen. Jeg jobbet litt med å slappe av og få tilbake et lett løpesteg. Janicke slet imidlertid med høy puls og tunge bein og det var tydelig at hun ikke hadde dagen dessverre. Farten gikk litt ned og vi brukte ett minutt lengre tid på de neste 5km.

paris01
…10km ble passert på 47:25, og vi hadde da et snitt tempo på 4:44. Fram til 15km gikk det gradvis litt saktere med Janicke og meg, og vi passerte sammen på 1:12:30. Snitt tempo var da 4:49 og Janicke var begynt å stivne. Jeg hadde fått en langt lettere reise så langt, og det var klart at vi ikke ville kunne fullføre sammen. Jeg hadde egentlig planlagt å holde litt igjen fram til halvmaraton for ikke å møte veggen ved 30km slik som jeg har gjort i de fleste tidligere maraton. Jeg var derfor ikke veldig bekymret for at det hadde gått litt saktere enn planlagt fram til 15km. Det var igrunnen bare bra og skulle vise seg å være gull verdt senere i løpet.
…15km ble passert og jeg ønsket Janicke lykke til videre og seg ifra. Det skulle dessverre vise seg at Janicke fikk en veldig tøff reise inn til mål og hennes 20. fullførte maraton. Imponerende og sterkt å gjennomføre når beina ikke vil. Maraton er nådeløs når ikke alt fungerer.
…20km ble passert på 1:34:44 og total snitt tempo var tilbake til 4:44. Fra 15 til 20km hadde jeg min raskeste 5km i løpet på 22:14. Typisk meg å springe hals over hode når jeg blir overlatt til meg selv. Jeg trenger definitivt å passe bedre på klokken, eller sørge for å løpe med noen som løper mer fornuftig (noe som jo var planen =o) ). Nå skal det sies at det var litt nedoverbakke samt at jeg ble liggende i en gruppe som holdt god fart.
…25km kom nærmest litt brått på. Jeg hadde passert halvmaraton på rett over 1:40, perfekt for sub 3:20. Beina var fremdeles greie, pulsen vanlig og hodet var med. Kilometertiden var litt raskere enn måltempo, men følte at jeg ikke presset for mye. Kunne jeg greie å holde dette tempo inn ville jeg komme veldig nærme 3:15… Passering 25km ble gjort på 1:57:33 og total snitt tempo var på 4:42.
…30km kom like ved Eifeltårnet og passering på 2:20:51. 4:41 snitt, nesten helt perfekt i forhold til planlagt snitt tempo på 4:40. Dette var et punkt i løpet jeg hadde tenkt mye på før løpet. Jeg hadde visualisert at jeg skulle løpe «gjennom veggen» ved 30km og ha nok krefter til å holde farten. I Berlin var det her jeg fikk en «mental knekk», mer enn at beina var slitne. I forberedelsene hadde jeg derfor bestemt meg for at jeg ikke skulle tenke meg selv ned, men bruke samme taktikk som funket i Berlin og Undheim. Ta en kilometer av gangen. Konsentrere meg om å holde farten jevn og fokusere på neste kilometerpassering. I Paris var hodet derfor klar til oppgaven. Beina derimot sa ifra at det begynte å bli langt. Leggene begynte å stivne en plass mellom 27 og 30km. Det var begynt å bli litt varmere, uten at det var noe stort problem. Jeg hadde drukket greit ved vannstasjonene hver 5. km, og spist et par bananbiter. Jeg hadde med meg GU Chomps (kjøpt på løpeskjørt.no) og planen var å spise en bit hver 5km fra 25-30km og inn. Som vanlig så sent i løpet hadde jeg ingen lyst på hverken vann eller noe å spise. Note to self: øv på å spise / drikke mot slutten av langturene. Det ble med tanken.

paris02
…35km passering og klokka sa 2:44:55. Siste fem kilometer på 24:04, eller 4:48 tempo. Jeg hadde nok med å holde dette tempo. Leggene var skikkelig stive og jeg var redd for å få krampe. Det var et par brosteinspartier som var spesielt vondt å løpe på. Jeg tenkte at jeg måtte holde så jevnt tempo som mulig for ikke å få krampe i begge leggene. Ikke turte jeg å stoppe, selvom jeg hadde mest lyst til å gå. Jeg passerte jevnlig løpere og det ble motivasjonen. Mange måtte gå, og det var flere som stod og strakk ut kramper langs veikanten.
…40km passert på 3:09:23 og bare drøyt 2km igjen. Leggene var skikkelig vonde å løpe på. Jeg hadde regnet som gal på slutt tiden de siste kilometer passeringene. Kunne jeg greie pers? Så sent i løpet er selv veldig enkle regnestykker, svært vanskelig å få til. Men passering sub 3:10 på 40km var grei skuring. Så lenge jeg lå sub 5 minutter på de siste to kilometrene skulle det være fullt mulig. Garmin klokka og de offisielle kilometer markeringene var ikke helt enige om lengden. Garmin ga meg kilometerpassering litt tidligere enn de offisielle. Jeg visste derfor at jeg måtte løpe veldig fort for å komme sub 3:20 (med mindre løypemarkeringene var satt feil og mål kom litt fortere… hehe). På stokk stive bein var jeg mest opptatt av å ikke måtte stoppe. Fartsendring var mest helt ute av bilde, uansett hvor nærme det vil bli pers. Jeg hadde imidlertid god tro på at det skulle gå helt inn til mål. Det var det jeg sa til meg selv det siste stykke «…helt inn til mål, løp helt inn til mål…»
…mål passering og en rask titt på klokken. 3:21! YESSS! Det ble pers! 3:23:00 i Berlin var ikke et enkelttilfelle. Jeg hadde løpt like godt (og litt fortere) i Paris. HERLIG. Litt skår i gleden var å være mutt alene blant hundrevis av løpere. Ingen å glede seg sammen med. Sliten, glad, vondt i beina, lettet, gikk jeg med strømmen av mer eller mindre haltende løpere og fikk finisher T-shirt, poncho, medalje og vann. Var enormt tørst, og det var blitt godt og varmt. Litt banan og appelsin gikk også ned. Mer vann. Drakk et par tre flasker vann. Jeg MÅ bli flinkere til å drikke mot slutten av løp. Et stykke oppover veien traff jeg Kim som hadde løpt i første startpulje (3:00) og var også godt fornøyd med sitt løp (2:56:41). Vi ble stående å prate litt, tok litt bilder, forsøkte å strekke litt på vonde bein og fikk litt krefter tilbake. Kim gikk etterhvert til sitt hotell, og jeg ble stående litt til for å se om Janicke var like bak. Det var flere norske som kom bort og slo av en prat. Veldig greit med stort norsk flagg på T-skjorten. Mange hyggelige løpere. Lånte bort telefonen til en som skulle forsøke å finne kona i menneskemengden. Etter en liten time i solen ruslet jeg tilbake til hotellet for et varmt bad og en velfortjent hvil på sengen. Utover ettermiddagen kjente jeg at det begynte å knyte seg litt i brystet, og halsen skurret. Vel vel ikke noe å bry seg med nå etter løpet.

IMG_1726

…litt glad da =o)

After-run middag med Springtime er alltid en «höydare». Det var mange lykkelige (og enkelte ikke fullt så lykkelige) løpere. God middag, godt selskap, godt drikke. De fleste med medaljen rundt halsen. Det er noe med det å kunne gå med medalje uten å virke som en komplett idiot. Etter et maraton SKAL man gå med medaljen. Etter middagen var vi en liten gjeng norske og svenske som gikk til en bar like ved Triumfbuen for å feire våre bragder videre. For min del ble det kveld litt før midnatt. Stemmen var nesten borte, og forkjølelsen hadde satt seg i brystet. Leggene var fortsatt stive og ømme.

IMG_1730

Hjemreisen hadde jeg også ordnet selv. Av familielogistikk hensyn hadde jeg valgt å ta et relativt tidlig fly og dro fra hotellet i ti-tiden. Jeg hadde nesten ikke sovet noen ting om natten. Leggene murret kraftig og jeg hadde litt feber. Litt trøtt og med post-maraton blues fant jeg en AirFrance buss som tok meg til flyplassen. Etter litt traving rundt på CDG, fant jeg omsider riktig innsjekkings skranke. Note to self: sjekk hvilken terminal innsjekkingen er før du reiser til CDG flyplassen. Leggene var stive og vonde, og det var ikke godt å gå i det hele tatt. Jeg har sjelden hatt så mye problemer med beina dagen etter et løp. Kan tyde på at jeg tok ut det beina var gode for (for å se positivt på det). Jeg rakk flyet og kom meg greit hjem.

Etterpå har jeg vært så forkjøla som bare mannfolk kan bli. Hoste, feber og slapp i kroppen. Kanskje like greit for leggene innbyr IKKE til løping, selv nå en uke etter løpet. Musklene er som harde knuter, og både tøying, smøring og rulling har ikke hjulpet. Må nok bare ta tiden til hjelp og begynne smått og forsiktig når forkjølelsen slipper taket. Typisk da at vi har sol og fint vær i #HerligeSandnes for tiden. Jeg har ingen planlagte løp nå før Perth City to Surf i slutten av august. Skal nok bli greie på det før den tid, så går jeg for sub 3:15 der =o)

Advertisements

One thought on “Paris Marathon 2015

  1. Har nettopp oppdaget bloggen din og veldig kjekt å lese rapporter fra andres løp…Jeg har bare løpt en maraton selv (Amsterdam 2014), men kjenner meg så godt igjen i det du skriver…særlig om lapskaustreningen..he..he..der har du meg også…men jeg har funnet ut at det er flere veger til mål og liker å trene på denne måten…Paris frister!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s