Paris Marathon 2015

Sol, 40.000+ løpere, Triumfbuen, Eifeltårnet, vår i Paris, ny pers på maraton -det er klart det ble en opplevelse å løpe Paris Marathon i 2015!

Forberedelsene startet etter en fantastisk avslutning på løpesesongen i 2014 med Berlin Marathon, Sandnes halvmaraton, 3-sjøersløpet og debut på 50km i Undheim Ultra, alle med perseløp. Endorfinene raste og jeg følte at mye hadde løsnet på løpefronten. Jeg var klar for flere utfordringer og sjekket med Springtime Norge om de hadde plass ved London Marathon eller Paris Marathon, som begge går i april. London var nok førstevalget ettersom det er et av World Marathon Majors løpene, og det står på bucketlisten å gjennomføre alle de seks store. Paris Marathon er vel så stort med 54.000 påmeldte i 2015, og mitt tips er at dette blir en del av WMM dersom de utvider i fremtiden. Ok, til London Marathon er det nesten komplett umulig å få tak i startplass, ihvertfall når jeg var så sent ute som jeg var. Springtime hadde imidlertid plass til Paris Marathon, og timingen tre uker etter TrainingCamp var jo nesten perfekt. Påmelding ble gjort og oppladningen startet.

I hele vinter har jeg løpt jevnt og relativt mye. Det har blitt flere gode langturer, og de fleste i et greit tempo. Jeg har ikke fulgt noe treningsprogram eller eget opplegg, annet enn at jeg har forsøkt å løpe 70-80km hver uke, og prioritert langturene. Det er mulig langturene ikke har vært lange nok og at de har hatt en tendens til å gå litt fort. Det ligger vel sikkert i grenselandet som enkelte kaller lapskaus trening eller junkmiles. Det er nå engang sånn jeg liker å løpe, så jeg har ikke vært så veldig bevisst eller bekymret for dette opplegget. Jeg koser meg masse når jeg er ute, og jo lengre/fortere jo bedre. Det jeg har merket er at pulsen har gått gradvis nedover når jeg holder samme hastighet på løpeturene. Det har jeg tolket som et godt tegn. Et tegn på at kondisjonen / utholdenheten blir stadig bedre. Farten derimot har jeg ikke gjort noe stort med før halvmaraton i Den Haag. Det fikk jeg også merke der. Jeg la derfor inn litt mer tempo fram til Paris Marathon.

Reisen hadde jeg fikset selv fra Stavanger ettersom Springtime har fly fra Oslo. Det var ikke noe problem og jeg var heldig og landet bare 5 minutter før flyet fra Oslo. Jeg fikk da lov til å sitte på med Springtime bussen fra flyplassen direkte til startnummermessen. Herlig service fra Springtime. Etter å ha plukket opp startnummer til løpet og T-shirt og et norsk flagg til Breakfast Run, surret jeg litt rundt inne på messen før jeg gikk ut og nøt solen i Paris. Jeg shoppet ingenting på messen. Ikke fordi det ikke var noe å finne for en komplett løpenerd med sans for duppeditter, men fordi jeg hadde bestemt meg for at det eneste jeg sulle kjøpe var et par nye Kinvara. Saucony hadde en av de store stands ved starten av messen (etter Asics), men de hadde kun tre skomodeller (Kinvara var ikke blant dem) og en service som stinket. Det ble derfor ingen shopping på messen.

Breakfast Run på lørdagen er en ting jeg har sansen for. Det kan sikkert diskuteres om det er lurt å løpe 5km dagen før et maraton, men for egen del er jeg så rastløs at jeg tror det bare gjør godt å få luftet løpeskoene litt. I hyggelig selskap med andre Springtime reisende, både debutanter og veldig erfarne maraton løpere, løp vi fra maraton målområde, til Eifeltårnet i rolig fart. Beina kjentes egentlig greie ut på denne turen. I mål ble det servert enkel frokost med croissant, kaffe, vann og bananer. Ettersom det var relativt kort vei hjem til hotellet, valgte noen av oss å gå tilbake. Resten av dagen ble tilbrakt stort sett i sengen med en god bok.

Foto: Janicke «Lettbent» Ekelberg

Løpet skulle starte 08:45 for eliten og 08:50 for min startgruppe (3:15 gruppen) og det var anbefalt å være ved start ca 08:30. Det skulle være felles avgang fra hotellet klokken 08:00 med en reiseleder som følge. Vi var bare to stykker som møtte opp, sikkert fordi hotellet lå veldig bra plassert mellom start og mål, med kort og enkel vei å gå til startområdet. De som hadde senere start kunne derfor vente på hotellet og rusle bort selv. Reiselederen fra Springtime hadde selv løpt Paris Marathon 20 ganger tidligere, men hadde måttet slutte med løping for et par år siden på grunn av et ødelagt kne. Vi fikk imidlertid mange gode tips om løypen og gode historier fra tidligere løp. Vel fremme ved startbåsen møtte jeg Janicke som hadde samme mål og plan som meg. Perfekt. Vi løp sammen mesteparten av tiden i Berlin også og ikke minst på TrainingCampen i Portugal. Tiden gikk fort fram til start, og stemningen bygde seg opp. Jeg var spent på hvordan beina skulle fungere. Det var litt kaldt ved start (tipper ca 10 grader) og jeg hadde med en gammel genser som jeg kastet rett før vi skulle begynne å løpe. Solen var fremme og det var meldt varmt, fint vårvær utover dagen.

Spente Springtime løpere før start. Foto lånt fra Springtime Norge på facebook

…starten gikk for eliten og fem minutter sener skulle det være vår tur. En gruppe (3:00) var mellom oss og eliten, det nærmeste jeg har vært eliten i noe stort løp. Da det var vår tur ble vi stående stille. I Paris gjorde de det nemlig slik at hver gruppe ble delt i en høyre og en venstre del, og de slapp først avgårde den ene halvdelen, før den andre fikk starte. Ingen problem ettersom det da ble litt mindre trangt nedover Camps Elysees, bare noe å være klar over. Tiden starter uansett når vi passerer start streken. Janicke og jeg passerte over startmatten samtidig og vi løp side ved side bokstavelig talt nedover Champs Elysees.  Nedoverbakke i starten er jo digg men kanskje litt farlig. Jeg hadde hørt at det var lett å starte litt for fort, spesielt de første 5km, på grunn av lett nedoverbakke og rette veier (samt litt adrenalin i starten?). Jeg vet at jeg har lett for å dra på for mye i starten, noe jeg vanligvis får svi for senere i løpet. Det var derfor ikke så merkelig at jeg lå et lite hakk foran Janicke i starten. Første kilometeren ble unnagjort på 4:40, helt perfekt etter planen. Dette tempo skulle vi holde hele veien for å sikre en god tid på sub 3:20, ny pers for begge og om beina og viljen var tilstede mot slutten av løpet var drømmen om sub 3:15 innen rekkevidde.
…5km ble passert på 23.13 (4:38 tempo), litt raskere enn planlagt tempo, men også derfor litt nærmere drømmen om sub 3:15. Beina var egentlig friske og pulsen som forventet litt høyere enn vanlig treningspuls på grunn av race modus. Løpesteget var derimot ikke like lett som vanlig. Jeg vet ikke om det var fordi jeg ikke varmet opp (i det hele tatt) og at muskler og sener derfor var litt kalde og stive, eller om det var noe annet. Det føltes som om jeg måtte jobbe litt mer enn den vanlige flyten jeg har på treningsturer. Kan hende det var litt høye skuldre på grunn av stemningen. Litt ekstra spent i kroppen. Jeg jobbet litt med å slappe av og få tilbake et lett løpesteg. Janicke slet imidlertid med høy puls og tunge bein og det var tydelig at hun ikke hadde dagen dessverre. Farten gikk litt ned og vi brukte ett minutt lengre tid på de neste 5km.

…10km ble passert på 47:25, og vi hadde da et snitt tempo på 4:44. Fram til 15km gikk det gradvis litt saktere med Janicke og meg, og vi passerte sammen på 1:12:30. Snitt tempo var da 4:49 og Janicke var begynt å stivne. Jeg hadde fått en langt lettere reise så langt, og det var klart at vi ikke ville kunne fullføre sammen. Jeg hadde egentlig planlagt å holde litt igjen fram til halvmaraton for ikke å møte veggen ved 30km slik som jeg har gjort i de fleste tidligere maraton. Jeg var derfor ikke veldig bekymret for at det hadde gått litt saktere enn planlagt fram til 15km. Det var igrunnen bare bra og skulle vise seg å være gull verdt senere i løpet.
…15km ble passert og jeg ønsket Janicke lykke til videre og seg ifra. Det skulle dessverre vise seg at Janicke fikk en veldig tøff reise inn til mål og hennes 20. fullførte maraton. Imponerende og sterkt å gjennomføre når beina ikke vil. Maraton er nådeløs når ikke alt fungerer.
…20km ble passert på 1:34:44 og total snitt tempo var tilbake til 4:44. Fra 15 til 20km hadde jeg min raskeste 5km i løpet på 22:14. Typisk meg å springe hals over hode når jeg blir overlatt til meg selv. Jeg trenger definitivt å passe bedre på klokken, eller sørge for å løpe med noen som løper mer fornuftig (noe som jo var planen =o) ). Nå skal det sies at det var litt nedoverbakke samt at jeg ble liggende i en gruppe som holdt god fart.
…25km kom nærmest litt brått på. Jeg hadde passert halvmaraton på rett over 1:40, perfekt for sub 3:20. Beina var fremdeles greie, pulsen vanlig og hodet var med. Kilometertiden var litt raskere enn måltempo, men følte at jeg ikke presset for mye. Kunne jeg greie å holde dette tempo inn ville jeg komme veldig nærme 3:15… Passering 25km ble gjort på 1:57:33 og total snitt tempo var på 4:42.
…30km kom like ved Eifeltårnet og passering på 2:20:51. 4:41 snitt, nesten helt perfekt i forhold til planlagt snitt tempo på 4:40. Dette var et punkt i løpet jeg hadde tenkt mye på før løpet. Jeg hadde visualisert at jeg skulle løpe «gjennom veggen» ved 30km og ha nok krefter til å holde farten. I Berlin var det her jeg fikk en «mental knekk», mer enn at beina var slitne. I forberedelsene hadde jeg derfor bestemt meg for at jeg ikke skulle tenke meg selv ned, men bruke samme taktikk som funket i Berlin og Undheim. Ta en kilometer av gangen. Konsentrere meg om å holde farten jevn og fokusere på neste kilometerpassering. I Paris var hodet derfor klar til oppgaven. Beina derimot sa ifra at det begynte å bli langt. Leggene begynte å stivne en plass mellom 27 og 30km. Det var begynt å bli litt varmere, uten at det var noe stort problem. Jeg hadde drukket greit ved vannstasjonene hver 5. km, og spist et par bananbiter. Jeg hadde med meg GU Chomps (kjøpt på løpeskjørt.no) og planen var å spise en bit hver 5km fra 25-30km og inn. Som vanlig så sent i løpet hadde jeg ingen lyst på hverken vann eller noe å spise. Note to self: øv på å spise / drikke mot slutten av langturene. Det ble med tanken.

…35km passering og klokka sa 2:44:55. Siste fem kilometer på 24:04, eller 4:48 tempo. Jeg hadde nok med å holde dette tempo. Leggene var skikkelig stive og jeg var redd for å få krampe. Det var et par brosteinspartier som var spesielt vondt å løpe på. Jeg tenkte at jeg måtte holde så jevnt tempo som mulig for ikke å få krampe i begge leggene. Ikke turte jeg å stoppe, selvom jeg hadde mest lyst til å gå. Jeg passerte jevnlig løpere og det ble motivasjonen. Mange måtte gå, og det var flere som stod og strakk ut kramper langs veikanten.
…40km passert på 3:09:23 og bare drøyt 2km igjen. Leggene var skikkelig vonde å løpe på. Jeg hadde regnet som gal på slutt tiden de siste kilometer passeringene. Kunne jeg greie pers? Så sent i løpet er selv veldig enkle regnestykker, svært vanskelig å få til. Men passering sub 3:10 på 40km var grei skuring. Så lenge jeg lå sub 5 minutter på de siste to kilometrene skulle det være fullt mulig. Garmin klokka og de offisielle kilometer markeringene var ikke helt enige om lengden. Garmin ga meg kilometerpassering litt tidligere enn de offisielle. Jeg visste derfor at jeg måtte løpe veldig fort for å komme sub 3:20 (med mindre løypemarkeringene var satt feil og mål kom litt fortere… hehe). På stokk stive bein var jeg mest opptatt av å ikke måtte stoppe. Fartsendring var mest helt ute av bilde, uansett hvor nærme det vil bli pers. Jeg hadde imidlertid god tro på at det skulle gå helt inn til mål. Det var det jeg sa til meg selv det siste stykke «…helt inn til mål, løp helt inn til mål…»
…mål passering og en rask titt på klokken. 3:21! YESSS! Det ble pers! 3:23:00 i Berlin var ikke et enkelttilfelle. Jeg hadde løpt like godt (og litt fortere) i Paris. HERLIG. Litt skår i gleden var å være mutt alene blant hundrevis av løpere. Ingen å glede seg sammen med. Sliten, glad, vondt i beina, lettet, gikk jeg med strømmen av mer eller mindre haltende løpere og fikk finisher T-shirt, poncho, medalje og vann. Var enormt tørst, og det var blitt godt og varmt. Litt banan og appelsin gikk også ned. Mer vann. Drakk et par tre flasker vann. Jeg MÅ bli flinkere til å drikke mot slutten av løp. Et stykke oppover veien traff jeg Kim som hadde løpt i første startpulje (3:00) og var også godt fornøyd med sitt løp (2:56:41). Vi ble stående å prate litt, tok litt bilder, forsøkte å strekke litt på vonde bein og fikk litt krefter tilbake. Kim gikk etterhvert til sitt hotell, og jeg ble stående litt til for å se om Janicke var like bak. Det var flere norske som kom bort og slo av en prat. Veldig greit med stort norsk flagg på T-skjorten. Mange hyggelige løpere. Lånte bort telefonen til en som skulle forsøke å finne kona i menneskemengden. Etter en liten time i solen ruslet jeg tilbake til hotellet for et varmt bad og en velfortjent hvil på sengen. Utover ettermiddagen kjente jeg at det begynte å knyte seg litt i brystet, og halsen skurret. Vel vel ikke noe å bry seg med nå etter løpet.

…litt glad da =o)

After-run middag med Springtime er alltid en «höydare». Det var mange lykkelige (og enkelte ikke fullt så lykkelige) løpere. God middag, godt selskap, godt drikke. De fleste med medaljen rundt halsen. Det er noe med det å kunne gå med medalje uten å virke som en komplett idiot. Etter et maraton SKAL man gå med medaljen. Etter middagen var vi en liten gjeng norske og svenske som gikk til en bar like ved Triumfbuen for å feire våre bragder videre. For min del ble det kveld litt før midnatt. Stemmen var nesten borte, og forkjølelsen hadde satt seg i brystet. Leggene var fortsatt stive og ømme.

Hjemreisen hadde jeg også ordnet selv. Av familielogistikk hensyn hadde jeg valgt å ta et relativt tidlig fly og dro fra hotellet i ti-tiden. Jeg hadde nesten ikke sovet noen ting om natten. Leggene murret kraftig og jeg hadde litt feber. Litt trøtt og med post-maraton blues fant jeg en AirFrance buss som tok meg til flyplassen. Etter litt traving rundt på CDG, fant jeg omsider riktig innsjekkings skranke. Note to self: sjekk hvilken terminal innsjekkingen er før du reiser til CDG flyplassen. Leggene var stive og vonde, og det var ikke godt å gå i det hele tatt. Jeg har sjelden hatt så mye problemer med beina dagen etter et løp. Kan tyde på at jeg tok ut det beina var gode for (for å se positivt på det). Jeg rakk flyet og kom meg greit hjem.

Etterpå har jeg vært så forkjøla som bare mannfolk kan bli. Hoste, feber og slapp i kroppen. Kanskje like greit for leggene innbyr IKKE til løping, selv nå en uke etter løpet. Musklene er som harde knuter, og både tøying, smøring og rulling har ikke hjulpet. Må nok bare ta tiden til hjelp og begynne smått og forsiktig når forkjølelsen slipper taket. Typisk da at vi har sol og fint vær i #HerligeSandnes for tiden. Jeg har ingen planlagte løp nå før Perth City to Surf i slutten av august. Skal nok bli greie på det før den tid, så går jeg for sub 3:15 der =o)

Springtime TrainingCamp Monte Gordo 2015

Jeg gjentok suksessen fra ifjor og ble med Springtime på Training Camp i Portugal. Monte Gordo er en liten by like ved grensen til Spania på Algarve kysten. Stedet er godt egnet for løping med mange fine grusveier i skogområder, samt litt lengre runder på asfalt. Opplegget til Springtime er fantastisk med så mange som 70 forskjellige økter å velge mellom i løpet av uken. Det er alt fra yoga, pilates og dans, innom styrke og X-body fit, til rene løpeøkter av forskjellig art. Med et brukket ribbein og litt skranten vilje til å gjøre noe annet enn å løpe, ble det med tanken i år å være med på andre økter enn løpeøktene.

Det ble derfor løpt mye og logget mange kilometre. Fra mandag til søndag rundet jeg 180 kilometer, de fleste av disse sammen med andre kilometer junkies (lettbent og oksavikingen blant andre) som ikke lar seg be to ganger om å bli med på en løperunde. Når jeg er inne på det så vil jeg nevne at det å dra på Training Camp med Springtime nærmest garanterer at du blir kjent med likesinnede. Det var mange herlige mennesker (30 norske og 170 svenske) med vidt forskjellig ambisjonsnivå, men alle med en herlig glede av det å trene og for de fleste gleden med å løpe. Det var ikke alle som løp 180km (vel ok de færreste løp 180km), men på løpeøktene var det godt oppmøte.

Norsk sammarbeidspartner denne uken var KONDIS og svensk sammarbeidspartner var Team Stockholm Marathon. Det var derfor mange med og det ble greit delt inn i mindre grupper etter hvor fort man ønsket å løpe. Jeg valgte stort sett den nest raskeste gruppen som holdt ca. 5:30 tempo. Det passet rimelig bra på de fleste øktene.

En av de øktene jeg vil trekke frem er kortintervaller på bane som vi gjorde på mandagen. Jeg har ikke mye erfaring med å løpe på bane, og jeg har ikke mye erfaring med kortintervaller. Den ene gangen jeg lusket rundt på Sandnes stadion for å kjøre intervaller delte jeg etterhvert banen med Henrik og Filip Ingebrigtsen som tok noen korte drag. Følte igrunnen ikke at jeg passet inn da. Det var derfor med litt blandet følelse at jeg ble med gjengen inn på banen for å kjøre 20 ganger 40sek/200m med 40sek hvile og «dobbel hvile» etter hvert femte drag. Jeg lå som sagt i gruppe 2 og mener det ble nevnt at vi skulle holde ca 3:20 tempo og løpe ca 195m på 40sek. Har ikke regnet på det men satser på at det stemmer. Jeg la meg langt fremme og løp jevnt til 200m (+/-2m) på de tilmålte 40 sekundene. Etter tre serier av fem drag begynte jeg å kjenne det og vurderte å stå av. Det er imidlertid noe med det å løpe med andre. Det er ikke like lett å si at nå er jeg fornøyd, nå vil jeg ikke mer, når de andre stiller seg opp og er klare for å ta de siste fem dragene også. Jeg beit tenna sammen og kjempet på. Jeg holdt hele veien og siste draget ga jeg alt jeg hadde igjen og la meg i tet. Opp på oppløpssiden hørte jeg et par andre som nærmet seg og jeg bestemte meg for å gi de kamp til døren. Med en liten fartsøkning greide jeg å holde de bak meg og gikk først over «mål». Det siste ble derfor klart det raskeste draget. Det er sikkert ikke helt slik man skal løpe intervaller, men moro var det.

Neste «kvalitetsøkt» jeg vil trekke frem er en terskellangtur som vi hadde på tirsdagen. Her begynte vi i oppvarmingstempo før vi skulle øke tempo i perioder på 10min, 20min, 15min, 10min og til sist 5min (om jeg husker riktig). Fartsøkningen skulle være på ca 20sek/km og det var 2min rolig løp mellom «intervallene». De førtse 10+20min skulle gå i 4:37 tempo, de neste 15+10min i 4:23. Runden vi skulle løpe var på ca. 20km og går blant annet innom Castro Marim. Jeg kjente tidlig at dette ikke ville holde. De siste 5min skulle gå i rundt 4:12 tempo, og jeg kunne ikke se for meg at jeg ville kunne greie det. Etter 20min draget slapp jeg derfor feltet og la meg heller i et passende langkjørings tempo. Heldigvis fikk jeg følge og det ble derfor en bra tur likevel. Det hadde regnet litt i begynnelsen av turen og utover tok det seg skikkelig opp. Det kom en real byge når vi var vel to tredeler igjennom. Litt kalde og veldig våte kom vi tilbake til hotellet og det gjorde godt med et varmt bad. Selvom økten ikke ble som planlagt, vil jeg si at jeg hadde utbytte av den. Jeg skal nok også legge inn slike økter utover sesongen for å få litt mer fart i beina.

Fjelløkten på torsdag var nok en gang ukas høydepunkt. Først en fin runde i fjellet på 14 (nesten 15) kilometer. Tok det relativt rolig ettersom jeg også skulle løpe hjem til hotellet. En tur på ca 28km for det meste på asfalt. Det var en god pause mellom fjell-runden og starten på hjemturen. Fikk spist og drukket litt. Det var ikke like varmt som ifjor, men heller ikke kaldt. Egentlig ganske perfekte forhold. Våren har definitivt kommet til Portugal.

Jeg gikk de lengste bakkene («om en inte ser krønet skal en gå» var det en svenske som sa) og løp greit på flatene. Var litt gåen i beina fram til første pause hvor jeg fikk spist og drukket litt mer. Rett før pausen var det en svært lang bakke som jeg gikk mesteparten av. Tror dette var årsaken til at beina føltes fine etter den lille pausen, og da vi satte igang igjen var jeg lett og fin i steget. Praten gikk greit og farten ble ubevisst satt litt opp. Ved siste pit-stop var vi en liten gruppe som valgte å stikke litt før resten. Vi kom da fort inn på samme runde som vi løp terskeløkten på tirsdag. Jeg kjente at beina var fine og det gikk i et behagelig tempo. Litt sånn cruise følelse, som om jeg kunne løpt et par timer til uten problemer. Siste stykket inn mot hotellet går langs en helt rett gågate/vei og tempo ble sakte men sikkert skrudd opp og siste stykket gikk i 4:12 fart, etter mer enn 40 kilometer. Utrolig hva litt konkurranse instinkt og los på hotellet gjør med en løper. Løpeturen ble behørig feiret med Champagne i baren -skål!

 

En litt anderledes økt jeg var med på var med den gruppen som gjerne la seg helt bakerst og holdt et behagelig 6:30 tempo. De skulle ha fartslek og normalt ville jeg nok ikke valgt denne gruppen for en slik økt. Det skulle imidlertid være en liten løpeteknikk del med Mustafa «Musse» Mohamed, en av sveriges beste maratonløpere (bestetid på 2:12) som trener for å kvalifisere seg til OL. Snakk om å få lære av de beste. Jeg plukket opp et par enkle men helt sikkert effektive øvelser for å få litt mer fart i beina. Fartsleken ble gjort ved å løpe på en lang rekke med en fartsholder foran. Sistemann skulle løpe forbi alle og legge seg inn bak fartsholderen. For å gjøre det litt moro skulle alle rope navnet på den som løp, fin måte å lære litt navn på. Denne gjengen var helt herlig å løpe med. Så mye glede og entusiasme. En riktig «pick me up» økt. Ekstra stas var det når økten var ferdig og vi skulle løpe rolig tilbake til hotellet, som ble litt for rolig for lettbent og meg, så vi dro litt fra de andre. Det tok ikke lang tid før Musse kom opp og lurte pent på om det gikk an å slå følge.  Å løpe ved siden av en elite maraton løper av det kaliberet er vel noe jeg ikke kommer til å oppleve igjen.

Det er mange inntrykk å ta med seg hjem etter en slik training camp. Endorfin rusen er fin å ha med seg nå som vinteren gjøre et siste krampetak. Beina er relativt fine og jeg har fått kjørt en god tempo økt, samt et par lengre utholdenhets økter. Kroppen er derimot litt tom.  Jeg spiste nok ikke nok i løpet av uken, og lagrene er bunnskrapte. Det er vel ikke en ny revolusjonerende oppdagelse at om man godt og vel dobler treningen må man spise litt mer enn vanlig, men jeg får satse på at selvlært er vellært. Spiser dobble middager for å fylle opp igjen slik at jeg blir helt klar til neste store utfordring – Paris Maraton.

NN CPC Loop Den Haag Halvmaraton 2015

Da var sesongen i gang og første medalje i boks. Jeg hadde ikke trent spesifikt til halvmaraton i Den Haag og var derfor ikke helt sikker på hvor fort jeg ville greie å løpe de 21,1km gjennom Den Haag’s gater. Jeg går alltid for pers, men jeg var ikke helt overbevist om at jeg hadde nok fart i beina så tidlig i sesongen.

Treningen har gått bedre enn tidligere år med relativt mange løpte kilometer i både januar og februar. Det meste av treningen har gått i typisk komfor sone (zone 2) og jeg har merket at pulsen har ligget lavt (rundt 135 i snitt på langturer) selv om tempo har vært rundt 5 blank (3:30 maraton fart). Jeg var forsiktig optimist etter et par raskere turer som føltes veldig kontrollert. Ikke noen kanonfart men nok til å tro at det ikke var helt håpløst å håpe på en ny pers på halvmaraton. Persen jeg har er fra 3-sjøersløpet, som er en mer kupert løype enn Den Haag løypa. Tar du med at 3-sjøers går mye på grus (som var våt og tung) og vi hadde en del vind (hater vind), så skulle det ligge godt til rette for ny pers.

Siste fredag i februar løp jeg til jobben og gikk skikkelig på trynet. Det hadde vært frost i løpet av natten, og som det ofte er i Sandnes, hadde det regnet litt. Det betyr glatte partier på veiene. På toppen av Oalsgate var det en lastebil som blokkerte gangfeltet og jeg «skulle bare» løpe bak for ikke å stoppe opp. 90 graders sving på speilholka gikk som det måtte og jeg inntok horisontalen før jeg traff bakken. Det gikk ut over hofta, ribbeina og håndleddet. Etter en liten 5-minutter hvor jeg fikk igjen pusten og sjekket om det var noe løst, konstanterte jeg at det tross alt måtte ha godt bra. Siste 5 kilometer gikk gradvis bedre og jeg løp omtrent som normalt på slutten. Utover dagen stivnet jeg og jeg måtte ringe etter Damen som kom og hentet meg i bil etter jobb. Jeg var temmelig mørbanket i dagene som fulgte, men tenkte at så lenge ingenting er brukket går det greit å løpe litt forsiktig. Nå en drøy uke etter innser jeg at det må ha gått et ribbein eller to. Litt googling på behandling av ribbeinsbrudd kunne fortelle meg at det vanligvis gjør mest vondt en ukes tid etter at skaden har skjedd. Behandlingen er enkel nok, ta det med ro og det vil gå seg til etter 3 til 5 uker.

Jeg vet ikke om det var vondt i ribbeina eller om det skyldes manglende tempo trening, men når jeg ser på pulsen gjennom løpet kan strava fortelle meg at jeg har ligget i rød sone (Z4 threshold) i 98% av tiden. Hjertefrekvensen lå mellom 155 og 160 hele veien. Ingen markant stigning utover i løpet (bortsett fra på slutten når jeg la inn langspurten) men en jevn høy puls. Det kan være jeg ubevisst ikke pustet godt nok «med magen» siden dette gjør vondt, og at jeg derfor jobbet på høy puls hele veien. Mulig det er manglende tempo trening og systemet fikk sjokk når jeg løp «over evne».

En ting var at beina ikke hadde det siste giret for å ligge i planlagt 4:15 tempo, men hodet var ikke helt i konkurranse modus heller. Jeg forsøkte å motivere meg selv med å ta igjen en rygg lengre frem, eller henge meg på en av de som løp forbi. Det gikk veldig greit egentlig å ligge i rundt 4:20 tempo, men jeg greide ikke presse noe mer. Jeg tenkte på det når jeg løp at jeg ikke syntes det var spesielt tungt å løpe, men jeg hadde heller ikke mer fart inne. Mulig jeg må innrømme at intervall trening har noe for seg, og at jeg må legge inn noen tempo økter frem til Paris Marathon.

Selve løpet var godt arrangert, og løypa var flat og fin. Været ble riktig så bra med sol og god løpetemperatur. Enkelte steder var litt vindutsatt, og det var en kald vind som kom imot. Jeg startet i B-pulja (antatt slutt tid 1:31 til 1:40) og selvom det var mange løpere så var det ikke for mye kø-løping. Den første kilometern gikk på 4:30 og var den sakteste for min del. Veldig gøy å ha familien heiene rett før 1 kilometer markeringen. Jeg avenserte greit langs kanten av løypa, og løp flere steder på sykkelveien/fortauet for å passere løpere. Jeg skal ikke skylde på å bli hindret i nevneverdig grad. Det kan imidlertid være at jeg kunne løpt noe fortere om de rundt meg hadde løpt fortere. Det ble litt lett å bare ligge «i feltet» og dermed løpe litt saktere enn planlagt. Hadde en plan om at dersom beina var skikkelig spreke skulle jeg forsøke å ta igjen en 1:30 fartsholder som startet i A-pulja før passering av 10 kilometer, for så henge på han inn til mål. Det ville garantere en slutt tid sub 1:30, og muligens (om jeg virkelig hadde dagen) om jeg dro litt fra mot slutten at jeg kunne sette ny pers. En god plan, men jeg innså tidlig at jeg ikke tok innpå fartsholderen, men heller sakket litt akterut. Ny plan ble derfor å holde rundt 4:20 tempo, og ikke få en kilometer passering saktere enn 4:30. De siste 5 (eller 3) kilometrene skulle jeg gi jernet og løpe det jeg var god for. 16km ble passert uten at jeg greide å mobilisere mer krefter eller fart. 18km ble passert og siden jeg har løpt denne strekningen før visste jeg (dessverre) hvor langt det var igjen, og hodet var ikke med på leken. De siste to kilometrene gikk riktignok litt fortere (ca. 4:15 fart), så litt fartsøkning greide jeg. Utrolig hva tanken på å skulle vinke til familien en kilometer før mål, og ikke minst å bli ferdig, få medaljen rundt halsen og kunne si at yess, I did it, har å si på motivasjonen til å ha det bittelitt vondt og ta ut litt mer.

Jeg kan ikke si jeg var veldig sliten etter løpet. Det er i og for seg både positivt og negativt. Det positive er at jeg er i rute til Paris Marathon, som er et større mål enn halvmaraton i Den Haag. Jeg kan løpe relativt greit på en høyere fart enn jeg planlegger i Paris. Utholdenheten er på plass. Det negative var at jeg ikke har nok fart i beina. Det visste jeg fra før. Det andre negative var at ikke hodet var med. Jeg ble aldri skikkelig tent. Jeg gikk aldri i kjelleren (var ikke i nærheten engang). Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst til å løpe, men den siste tenningen som skal til for å gjøre litt mer uteble.

Det ble ikke pers, men det ble mitt nest beste halvmaraton løp. Det ble ikke sub 1:30, men ikke veldig langt unna heller. Offisiell tid ble 1:31:54. Konklusjonen er at jeg er greit fornøyd. Fin gjennomkjøring, og jeg fikk bekreftet formen. Nå er det en ukes treningsleir med Springtime og Kondis som står for tur, før jeg gjør meg klar for årets første store mål, Paris Marathon 12. april.

41. BMW Berlin Marathon 2014

Berlin Marathon kom på planen etter en fantastisk training camp med Springtime i våres. Høy på endorfin rus fikk jeg tilbud om plass i Berlin og var ikke vond å be. Siden da har Berlin vært årets store mål. Her var det muligheter for å bryte den (for meg) magiske grensen på 3.30. Jeg var jo så nærme i Stavanger Marathon 2013, med fattige 36 sekunder. Siden påmeldingen i slutten av april har all trening vært fokusert på Berlin. Et litt uoppnåelig mål ble satt om å løpe sub 3.25. Skulle man først løpe i verdens raskeste maraton var det jo likegreit å satse høyt.

-er ønske om ny pers og sub 3.30 oppe i det blå?

Jeg reiste altså med Springtime Travel (springtime.no) som jeg også gjorde til New York både i 2012 og 2013, samt til Training Camp i Portugal som absolutt kan anbefales. Springtime tilbyr en lang rekke løpereiser til mange av de mest kjente maraton løp over hele verden. De tilbyr også forskjellige utflukter og sightseeing i storbyene. Så også i Berlin. Jeg var med på en tur rundt til de mest kjente landemerker og fikk knipset noen bilder. Det var igrunnen en veldig fin måte å roe ned på dagen før løpet. Unngikk ihvertfall fristelsen til å løpe rundt på shopping =o)

-muren ble besøkt dagen før løpet. Håpet var at det ikke skulle gjenta seg under løpet…

Breakfast run
Dagen før maratonløpet var det arrangert et frokost jogg på ca 5-6km med avslutning på Olympiastadion. Jeg tenker det er greit å få luftet beina litt dagen før et maraton samt kjent litt på stemingen. Det var en veldig rolig tur, med masse tid til prating og muligheter for løpeselfier.

– breakfast run med springtime reiseleder Janicke (lettbent.no) som jeg løp mye med i Portugal også

– Janicke og jeg hadde samme mål (-ish) og vi ble til å løpe mye sammen under maraton løpet også (foto: Erik Boye)

Berlin Marathon
Startskuddet går og ballongene stiger til værs. Vi som starter litt lengre bak enn eliten har enda 4-5minutter før vi passerer start og setter igang Garmin klokka. Planen for 3.25 vil være å ligge på ca 4.50 tempo hele veien. Første kilometer går litt tregt ettersom det er mange løpere og vi løper sikk-sakk for å komme igang. Janicke og jeg løper de første kilometrene sammen. Det vil si vi har kontroll på hverandre ettersom det å løpe ved siden av hverandre ikke er mulig med så mange løpere. Det er brede og fine veier og jeg var litt overrasket over at det ble såpass trangt. I New York var det ikke noe problem i det hele tatt, men det var tydeligvis mange i samme startgruppe som ville åpne langsommere enn vi gjorde. Et par tre kilometre inn i løpet hadde jeg kommet ned på 4.50 tempo og starten gikk bra. Pusten kom rolig igang og jeg ble ikke stresset av all sikk-sakk løpingen.

Både Janicke og jeg var flere ganger innpå om det ikke gikk litt fort, og at vi kanskje skulle sakke litt av. Jeg holdt øye med pulsen og så at den ikke gikk over 145-150, noe som er et greit nivå for meg. Jeg vet jeg holder lenge på denne pulsen. Beina føltes lette og fine ut og det rullet greit på for begge.

Ved 14 kilometer fikk jeg litt sjokk. Garmin klokka som hadde gitt rundt 4.50 på kilometeren sa plutselig at siste kilometer gikk i 5.21 fart. Hadde jeg sakket av? Janicke var i prat med en annen løper og jeg hadde mistet de litt av syne. Det var ikke her jeg skulle begynne å slite! Jeg var innstilt på å få det hardt rundt 30km. Det har jeg gjort på samtlige andre maraton løp. Mentalt var jeg innstilt på å være tøff med meg selv fra 30km og inn. Ikke ved 14km. Tempo, som jeg trodde var jevnt, ble satt opp med det jeg antok var 20sek raskere. 15km merket nærmet seg. Pip kommer det fra Garmin og tiden siste kilometer var 4.34. Hmmm, det var litt fort. Jeg justerte ned igjen og forsøkte å finne rytmen tilbake. Noen kilometre senere kommer Janicke opp og lurte på hvordan det gikk. Hun hadde sett at jeg tok av =o)

Vi holdt sammen og passerte halvmaraton på 1.42.30. Perfekt timing til 3.25.00. Beina var fine, pusten rolig, og pulsen var jevn og fin. Det gikk smått for fort og vi sakket ikke av selvom vi snakket om det. Tror på dette tidspunktet at begge var i flytsonen.

30km og hodet begynte å si at dette har gått for fort. Skulle jeg være smart å slippe Janicke (som tross alt er en sterkere løper enn meg) eller skulle jeg forsøke å holde sammen med risiko på å gå på en skikkelig smell. Bildet av muren lå i bakhodet. Jeg valgte å slippe. Sa til Janicke at hun måtte bare kjøre på helt inn, men at jeg måtte roe ned. Det ble fort en luke på 10 meter. En liten stemme sa til meg at det kanskje var lurt å ikke sakke for mye bak, men å se om jeg kunne holde litt til. 10 meter ble til 30 meter, og jeg var redd jeg skulle miste Janicke helt av syne.

«Vær tøff nå» sa jeg til meg selv. «Ikke gi opp». «Løp på». En sjekk på puls og fart sa at jeg ikke hadde sakket av altfor mye. Det gikk jo egentlig greit. Jeg bestemte meg for at jeg skulle holde Janicke fram til 37km. Da er det fem igjen, og jeg hadde såpass klar margin til å komme sub 3.30, at da ville pers være (nesten) garantert. Tunnel synet kom på. Ved en drikkestasjon løp jeg rett igjennom mens Janicke hentet vann. Jeg var fokusert på å holde farten, og merkelig nok gikk det greit. En og en kilometer. Pusten er rolig, beina holder rytmen, pulsen er fortsatt på rundt 150. 37km merket blir passert. «En kilometer til» sier jeg til meg selv. «38, 38, 38», og så «39, 39, 39»

Etter at jeg hadde passert 39km merket, og skulle da begynne å messe 40, sa jeg til meg selv at jeg kunne fortsette å si 39 (vel vitende om at jeg hadde passert), for på den måten å bli overrasket når jeg kommer til 41km merket. Genialt. På dette stadiet er jeg relativ enkel. Om jeg klarte å lure meg selv diskuteres enda, men jeg kom meg til 41km. Her begynte skylappene å forsvinne. Jeg var i fantastisk flyt. De siste kilometrene var harde men jeg holdt samme tempo og jeg hadde mer igjen. Jeg begynte å se etter Janicke. Hun burde være i nærheten ettersom jeg hadde holdt tempo. Det hadde vært så gøy om vi kunne ha passert opp under Brandenburger Tor og inn i mål sammen. Vi hadde løpt mange kilometre sammen, slik vi også gjorde i Portugal. Jeg så henne desverre ikke før etter målgang (les om hennes løp på lettbent.no)

Gjennom Brandenburger Tor og ned mot mål hadde jeg såpass mye krefter igjen at jeg kunne øke tempo. Ifølge Garmin klokka gikk siste kilometer i 4.35 fart og siste 0.4km i 4.21 fart (sluttdistanse ifølge klokka var 42.4km). Fantastisk følelse. Klokka stoppet på

3:23:00

Jeg perser med over syv minutter, og for første gang en klar negativ splitt. Dette etter den mest optimistiske starten noen gang.

-løpebling

for spesielt intereserte

En fantastisk løpereise, med en masse hyggelige folk. Springtime er dyktige på slike løpe reiser og Janicke en fantastisk reiseleder og god venn =o)

Springtime.no Training Camp, Monte Gordo, Portugal

Rett før jul fikk jeg en hyggelig overraskelse. Jeg hadde vunnet en ukes Training Camp i Portugal med springtime.no og jeg kunne velge mellom tre forskjellige uker. Hmm, tenkte jeg. Blir dette en uke med middelaldrende tanter i hopp-og-sprett modus? Hva er egentlig Springtime Training Camp for noe?

joda, ser ut til å være en fin strand, men….                                          (bilde tjuvlånt fra springtime.no)

Etter litt research kunne jeg konstantere at det en av ukene var et sammarbeid med RunnersWorld. Det betyr vel litt fokus på løping skulle en tro. Ok, jeg valgte den uken og må innrømme at jeg ikke la så mye mer i det. Tenkte det ville bli en fin uke med mulighet til noen løpeturer i nytt terreng, alene eller kanskje sammen med andre, og avkobling fra jobb og familie (når var sist jeg hadde en hel uke med bare meg selv å ta hensyn til?).

Det var først når fredagen før avreise kom og kofferten skulle pakkes at jeg begynte å tenke mer igjennom hva som ventet meg. Skal jeg ta med like mange bøker som løpesko, eller holder det med bare tre bøker mon tro? Damen var ikke til stor hjelp ettersom hun først kom hjem fra en ukes jobbreise godt etter sengetid (skal tro ungene blir litt oppgitt når det er stafett løp med reisende foreldre =o)) Valgte det sikre framfor det usikkre og gikk for stor kofferten, stappet oppi det jeg hadde av treningklær, løpesko og litteratur. Får håpe det er en balkong med litt sol…

På flyturen fra Oslo til Faro var gjennomsnittsalderen på passasjerene sikker godt over 70. Vel fremme var det en liten, men sprek gjeng, som etterhvert samlet seg for å bli fraktet til hotellet. Her begynte det å ta seg opp…

Slettes ikke værst å våkne opp til dette første dagen. Dette lovet godt og det ble enda bedre =o) Søndagen startet med en morgenjogg på stranden i soloppgang. Det var slettes ikke mange gamle tanter å se, men en hele haug med løpeglade hobby mosjonister (samt noen med litt høyere ambisjonsnivå). Flesteparten var svenske ettersom Springtime har holdt på lenge i Sverige. Det var ingen som helst problem å finne samtale emne. Her var det løpe nerding på høyt plan. Love it!

Skal forsøke å oppsummere litt fra ukens mange økter (joda, det ble yoga også). Det var ca. 70 forskjellige pass (litt svensk må være lov) å velge mellom, men jeg holdt meg klokelig mest til løpe øktene:

Søndag
Morgenjogg 5.8km med 20min rörlighet på slutten
Egen utforske området løping 11km
Stretch pass
Løpteknik 10.4km

Mandag
Morgenjogg 5.3km med 20min rörlighet på slutten
Langintervall 10.2km

Tirsdag
Langpass 20km
Distansjogg 6.3km
Yoga!

Onsdag
Morgenjogg 5.5km med 20min rörlighet på slutten
Sykkeltur til Spania
Lett distanseløp 7.5km

Torsdag
Fjelltur + løpe hjem 15km + 28.7km
Ukens höydare! Denne turen var både lang, varm og tung, men med veldig hyggelig selskap er det denne turen jeg tenker mest tilbake på =o) Avsluttet med årets første bad i havet (kan vente et nytt tiår med å bade nå…)
Uttøyningsøkt med rulle (muskel kjevle)

Fredag
Morgenjogg 5.4km
«Pricka Tiden» 5.2km uten klokke (var 6 sekunder unna tippet tid!)
Kortintervall 8.2km

Lørdag
Distanse 14.6km

Søndag (hjemme i Sandnes)
Distanse 21.7km

Totalt for uken:
I Portugal (søndag til lørdag): 159.1km
Mandag til søndag (strava uke): 153.6km

Så hva sitter en «alene-løper» igjen med etter en ukes TrainingCamp?

Foto: Arild Hjelm

Mange fantastiske minner, nye venner, løpemotivasjon så det holder, stor dose endorfinrus (som fortsatt er sterkt gjeldende), klar ukerspers i antall løpte kilometer, fornyet respekt for uttøyning, bekreftelse på at yoga ikke er for meg, profil på Facebook (hvem skulle trodd?) og Instagram (det tar helt av nå). I ettertid har jeg meldt meg på ny tur med Springtime til Berlin Marathon og gleder meg til å dra på løpereise igjen =o)

En ting er sikkert: jeg skal prioritere høyt en uke med springtime.no og RunnersWorld.no til Portugal på TrainingCamp neste år også.

Den norske delegasjonen på tur til Spania. Møtes vi igjen neste år?

Tusen takk for en fantastisk tur =o)