NN CPC Loop Den Haag Halvmaraton 2015

Da var sesongen i gang og første medalje i boks. Jeg hadde ikke trent spesifikt til halvmaraton i Den Haag og var derfor ikke helt sikker på hvor fort jeg ville greie å løpe de 21,1km gjennom Den Haag’s gater. Jeg går alltid for pers, men jeg var ikke helt overbevist om at jeg hadde nok fart i beina så tidlig i sesongen.

Treningen har gått bedre enn tidligere år med relativt mange løpte kilometer i både januar og februar. Det meste av treningen har gått i typisk komfor sone (zone 2) og jeg har merket at pulsen har ligget lavt (rundt 135 i snitt på langturer) selv om tempo har vært rundt 5 blank (3:30 maraton fart). Jeg var forsiktig optimist etter et par raskere turer som føltes veldig kontrollert. Ikke noen kanonfart men nok til å tro at det ikke var helt håpløst å håpe på en ny pers på halvmaraton. Persen jeg har er fra 3-sjøersløpet, som er en mer kupert løype enn Den Haag løypa. Tar du med at 3-sjøers går mye på grus (som var våt og tung) og vi hadde en del vind (hater vind), så skulle det ligge godt til rette for ny pers.

Siste fredag i februar løp jeg til jobben og gikk skikkelig på trynet. Det hadde vært frost i løpet av natten, og som det ofte er i Sandnes, hadde det regnet litt. Det betyr glatte partier på veiene. På toppen av Oalsgate var det en lastebil som blokkerte gangfeltet og jeg «skulle bare» løpe bak for ikke å stoppe opp. 90 graders sving på speilholka gikk som det måtte og jeg inntok horisontalen før jeg traff bakken. Det gikk ut over hofta, ribbeina og håndleddet. Etter en liten 5-minutter hvor jeg fikk igjen pusten og sjekket om det var noe løst, konstanterte jeg at det tross alt måtte ha godt bra. Siste 5 kilometer gikk gradvis bedre og jeg løp omtrent som normalt på slutten. Utover dagen stivnet jeg og jeg måtte ringe etter Damen som kom og hentet meg i bil etter jobb. Jeg var temmelig mørbanket i dagene som fulgte, men tenkte at så lenge ingenting er brukket går det greit å løpe litt forsiktig. Nå en drøy uke etter innser jeg at det må ha gått et ribbein eller to. Litt googling på behandling av ribbeinsbrudd kunne fortelle meg at det vanligvis gjør mest vondt en ukes tid etter at skaden har skjedd. Behandlingen er enkel nok, ta det med ro og det vil gå seg til etter 3 til 5 uker.

Jeg vet ikke om det var vondt i ribbeina eller om det skyldes manglende tempo trening, men når jeg ser på pulsen gjennom løpet kan strava fortelle meg at jeg har ligget i rød sone (Z4 threshold) i 98% av tiden. Hjertefrekvensen lå mellom 155 og 160 hele veien. Ingen markant stigning utover i løpet (bortsett fra på slutten når jeg la inn langspurten) men en jevn høy puls. Det kan være jeg ubevisst ikke pustet godt nok «med magen» siden dette gjør vondt, og at jeg derfor jobbet på høy puls hele veien. Mulig det er manglende tempo trening og systemet fikk sjokk når jeg løp «over evne».

En ting var at beina ikke hadde det siste giret for å ligge i planlagt 4:15 tempo, men hodet var ikke helt i konkurranse modus heller. Jeg forsøkte å motivere meg selv med å ta igjen en rygg lengre frem, eller henge meg på en av de som løp forbi. Det gikk veldig greit egentlig å ligge i rundt 4:20 tempo, men jeg greide ikke presse noe mer. Jeg tenkte på det når jeg løp at jeg ikke syntes det var spesielt tungt å løpe, men jeg hadde heller ikke mer fart inne. Mulig jeg må innrømme at intervall trening har noe for seg, og at jeg må legge inn noen tempo økter frem til Paris Marathon.

Selve løpet var godt arrangert, og løypa var flat og fin. Været ble riktig så bra med sol og god løpetemperatur. Enkelte steder var litt vindutsatt, og det var en kald vind som kom imot. Jeg startet i B-pulja (antatt slutt tid 1:31 til 1:40) og selvom det var mange løpere så var det ikke for mye kø-løping. Den første kilometern gikk på 4:30 og var den sakteste for min del. Veldig gøy å ha familien heiene rett før 1 kilometer markeringen. Jeg avenserte greit langs kanten av løypa, og løp flere steder på sykkelveien/fortauet for å passere løpere. Jeg skal ikke skylde på å bli hindret i nevneverdig grad. Det kan imidlertid være at jeg kunne løpt noe fortere om de rundt meg hadde løpt fortere. Det ble litt lett å bare ligge «i feltet» og dermed løpe litt saktere enn planlagt. Hadde en plan om at dersom beina var skikkelig spreke skulle jeg forsøke å ta igjen en 1:30 fartsholder som startet i A-pulja før passering av 10 kilometer, for så henge på han inn til mål. Det ville garantere en slutt tid sub 1:30, og muligens (om jeg virkelig hadde dagen) om jeg dro litt fra mot slutten at jeg kunne sette ny pers. En god plan, men jeg innså tidlig at jeg ikke tok innpå fartsholderen, men heller sakket litt akterut. Ny plan ble derfor å holde rundt 4:20 tempo, og ikke få en kilometer passering saktere enn 4:30. De siste 5 (eller 3) kilometrene skulle jeg gi jernet og løpe det jeg var god for. 16km ble passert uten at jeg greide å mobilisere mer krefter eller fart. 18km ble passert og siden jeg har løpt denne strekningen før visste jeg (dessverre) hvor langt det var igjen, og hodet var ikke med på leken. De siste to kilometrene gikk riktignok litt fortere (ca. 4:15 fart), så litt fartsøkning greide jeg. Utrolig hva tanken på å skulle vinke til familien en kilometer før mål, og ikke minst å bli ferdig, få medaljen rundt halsen og kunne si at yess, I did it, har å si på motivasjonen til å ha det bittelitt vondt og ta ut litt mer.

Jeg kan ikke si jeg var veldig sliten etter løpet. Det er i og for seg både positivt og negativt. Det positive er at jeg er i rute til Paris Marathon, som er et større mål enn halvmaraton i Den Haag. Jeg kan løpe relativt greit på en høyere fart enn jeg planlegger i Paris. Utholdenheten er på plass. Det negative var at jeg ikke har nok fart i beina. Det visste jeg fra før. Det andre negative var at ikke hodet var med. Jeg ble aldri skikkelig tent. Jeg gikk aldri i kjelleren (var ikke i nærheten engang). Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst til å løpe, men den siste tenningen som skal til for å gjøre litt mer uteble.

Det ble ikke pers, men det ble mitt nest beste halvmaraton løp. Det ble ikke sub 1:30, men ikke veldig langt unna heller. Offisiell tid ble 1:31:54. Konklusjonen er at jeg er greit fornøyd. Fin gjennomkjøring, og jeg fikk bekreftet formen. Nå er det en ukes treningsleir med Springtime og Kondis som står for tur, før jeg gjør meg klar for årets første store mål, Paris Marathon 12. april.

3-sjøersløpet 2014

Etter Berlin Marathon og Sandnes Halvmaraton har jeg hatt en veldig bra treningsperiode med 70-80km i ukestotaler. Målet for 3-sjøers var satt optimistisk til sub 1.30 og etter 1.33.37 i Sandnes på slitne bein etter Berlin og tung treningsuke var jeg smått optimistisk. Gjennomførte en 10k test for et par uker siden og klokket inn på 40.08, så jeg visste at jeg hadde farten inne. Siste uken skulle være lett nedtrapping for å kunne stille med best mulig forutsetning for et nytt perse løp. Forkjølelses murring og feber torsdag og fredag var derfor ikke spesielt gunstig.

start og mål på 3-sjøersløpet, Stavanger

Oppladningen dagene før var derfor preget av usikkerhet og tvil om formen ville komme. Kroppen sa ifra at den ikke var helt i vater, men det var ikke helt håpløst heller. La meg derfor tidlig med to paracet og håpte det beste. Løpet skulle starte klokka 12.00, så da passet det fint med fotballturnering for 9-åringen med meg som lagleder fra morgenen av. Fikk ledet laget sikkert gjennom tre kamper og hentet pokal før jeg ble kjørt til Siddishallen og starten av 3-sjøersløpet. Var ved start i god tid og fikk snakket med mange kjente. Med denne oppladningen hadde jeg ingen sommerfugler i magen, og hadde egentlig tenkt lite på hvordan det skulle gå. Det var først når jeg stilte meg opp i rød sone (1.30-1.40) at jeg begynte mentalt å innstille meg på å løpe. Kroppen kjentes relativt grei ut, ingen feber, ingen vondter. Jeg var klar. Bestemte meg for at her var det bare å satse på å holde 1.30 fartsholderen, og se hvor lenge det holdt.

Startskuddet gikk, og vi for avgårde. Løypa starter med et lite flatt parti før det går nedover og gjennom en Shell stasjon før vi løper under veien og inn på grusstien rundt Store Stokkavantnet. Der er relativt smalt på grusstiene så det var mye fokus for ikke å løpe i beina på de rundt. Tok igjen Thoralf som jeg møtte på Springtime sin TrainingCamp i Portugal. Snakket litt med han, før jeg halset videre for å holde 1.30 fartsholderen i syne. Fram til mellomtid ved start av Hålandsvatnet kjente jeg litt etter hvordan beina responderte. Det gikk overraskende greit. Det rullet på og jeg hadde følelsen av å holde igjen. Det er slik det skal føles.

Hålandsvatnet har jeg god erfaring med og jeg løp Hålandsvatnet Halvmaraton tidligere i år. Den gangen perset jeg med tiden 1.35.43. Det er et par tre skikkelige kneiker rundt vannet som fort kan gjøre beina stive. Denne gangen gikk det relativt lett, og jeg hadde ingen problem med å holde meg i 1.30 gruppen. Det var meldt mye vind løpsdagen, men det ble ikke så ille. Et par steder rundt Hålandsvatnet er det likevel såpass åpent at vi kjente vinden. Forsøkte å ligge inne i gruppen for å bli litt skjermet. Tilbake til starten av Hålandsvatnet og beina hang fortsatt godt med.

Vi krysser nå tilbake til Store Stokkavatnet, og en mat og drikke stasjon. Fikk med meg en banan, men valgte å ikke spisen den med en gang. Her er jeg godt kjent og jeg visste det kom et par stigninger like etter drikkestasjonen, men at det er et lengre flatt parti like etter. Jobbet derfor godt i bakkene og når vi kom ut på flaten fikk jeg spist litt. Ved passering 13km måtte jeg slippe 1.30 fartsholderen. Gruppen seg ifra og selv om det kjentes ut som at jeg ikke sakket av på farten var det lite å gjøre. Jeg passet på å ikke presse pulsen for høyt og visste det var langt igjen. Gjennomsnittstempo på Garmin sa imidlertid at det gikk fort nok til 1.30 slutt-tid. Ser i ettertid at jeg hadde 4.04 tempo mellom 13 og 14km, så 1.30 fartsholderen må ha holdt litt stor fart her. Mulig han ville ha litt å gå på når bakken opp til Mosvatnet skulle forseres.

Foto: dag oliver / relaxedsports.com

Opp fra Store Stokkavatnet til Mosvatnet er det nesten en kilometer med slak stigning. Denne kommer mellom 16 og 17km, og var den sakteste kilometertiden for meg på 4.22. Det var tungt men ikke mer enn at jeg følte jeg hadde kontroll. Her tok jeg igjen noen løpere som hadde startet litt friskt. Det er motiverende og herfra og inn løp jeg fra rygg til rygg. Rundt Mosvatnet tok jeg igjen 1.30 fartsholderen som nå løp nesten alene. Tror nok han hadde sakket litt av på farten og de som hadde fulgt han opp bakken var dratt fra. Det var en deilig følelse å passere han på ca. 19.5km. Nå visste jeg at jeg ville greie målet på sub 1.30. Hadde jo selvfølgelig gått høyt ut og meldt om målsettingen til alle som spurte.

Inn mot mål bare nøyt jeg at beina fortsatt var villige. Hadde mye krefter igjen, og den siste kilometeren ble også den raskeste med 3.57 tempo. Inn på oppløpet tok jeg igjen en kar og sa kjekt at nå måtte han holde helt inn. Han la seg på hjul og vi økte begge farten. Det skulle vise seg at han hadde mer fart igjen enn det jeg hadde, for han dro greit ifra de siste metrene. Uten denne fighten på slutten hadde jeg nok ikke kommet sub 1.29.

Ny pers!

Som bildet over sier kom jeg akkurat inn på topp 100 listen av drøyt 2000 som fullførte. Nummer 7 i klassen «menn i førtiårskrisa» er jeg svært godt fornøyd med. Langt igjen til pallen, men det nærmer seg. Var 6.32 etter klassevinneren.

Korrigert resultat sier at jeg ble nummer 101 av 2197 totalt, og nummer 7 av 199 i klassen =o)

Løpebling og T-shirt hører med =o)

I ettertid har jeg tenkt litt over hvorfor jeg ikke hadde en «optimal» oppladning. Kroppen kjentes tung ut med murring av forkjølelse og feber. De siste turene har beina kjentes tunge ut og selv om jeg har trappet litt ned har jeg ikke kjent noe overskudd. Dette kan selvsagt ha en sammenheng med skikkelig vestlandsvær (kaldt og vått) de siste ukene. Men det kan også ha vært et tegn på lett overtrening. Jeg må legge bort tanken om at en 42 år gammel mann umulig kan bli overtrent, og begynne å innse muligheten for at det er mulig å gjøre for mye. De siste ukene har jeg ligget på over 80km i snitt med relativt god fart på de fleste øktene. Jeg har problemer med å holde de rolige turene rolige nok. Her må jeg bli flinkere. Skal også lytte til signalene og ta det litt mer piano… vel etter neste helg da, for på søndag debuterer jeg på ultraløp med 50km på Undheim Ultrafestival =o)

Sandnes Halvmaraton 2014

Sandnes Halvmaraton arrangeres for første gang

«Sandnes halvmaraton arrangeres i flotte omgivelser bl.a. rundt Stokkelandsvannet og løypen legger opp til god konkurranse mellom de som løper på et høyere nivå samtidig som at dette kan være et godt mål for de som gjerne vil teste sine egne grenser.»

Dette er hentet fra arrangørenes hjemmeside (www.sandneshalvmaraton.no) og virket lovende. Da jeg tittet over hvor de hadde lagt løypen ble jeg derimot litt skuffet. Ok, greit det er Bogafjell IL som arrangerer og de vil bruke sitt nærområde, men hvorfor ikke legge et Sandnes Halvmaraton med start og mål på Sandnes Brygge (riktig, der hvor Nordsjørittet har målgang). Det kunne blitt en stor løpefest mitt i hjertet av Sandnes. Det er så mange flotte steder å løpe, så hvorfor legge en løype på 10.5km som skal løpes to ganger? Løypa var også langtifra lettløpt (og dermed ikke rask). For mye bakker både opp og ned gjør sitt til at du ikke kommer inn i en jevn rytme. Jeg kommer tilbake til dette senere.

noen spente løpere som venter på start i et fantastisk flott høstvær

Arrangementet var etter min mening svært bra! Det var greit å melde seg på på nettet. Jeg ventet til bare noen dager før ettersom løpet kom bare en uke etter Berlin Marathon som var mitt store mål i år og jeg ville se an hvordan beina funket. Henting av startnummer kunne man gjøre dagen før som meg eller fram til en time før starten. Ryddig og greit.

var ute på en rolig tur og plukket med meg startnummer på Bogafjell skole. nemas problemas

På løpsdagen var det dagen før meldt regn fram til start, opphold på et par timer, for så litt mer regn. Greit nok. Var vi heldige kunne vi løpe i tørrvær. Regn er heller ikke det værste å løpe i. Vind derimot er noe jeg ikke liker. Turen for å hente startnummer gikk i 9-10m/s vind. Heldigvis slo værmeldingen feil i riktig retning denne gangen. Regn og vind gjorde seg ferdig på natta. Dagen ble en fantastisk fin høstdag med sol, 13 grader og nesten vindstille. Herlig!

løpeoutfit dokumentert. T-shirt og shorts i oktober =o)

Beina var blytunge før start. Berlin Marathon, samt en altfor rask langtur på torsdagen i hyggelig selskap, og et par andre turer (måtte ha 50km før dagens halvmaraton for å greie ukesmålet om 70km. Ren idioti selvsagt, men er man kilometer-junkie så er man det). Målet var optimistisk satt til sub 3.35. Med tanke på at min hittils raskeste halvmaraton var Hålandsvannet Halvmaraton tidligere i år på 1.35.43, var vel det egentlig litt mye å forlange, men det er greit med et mål. Hadde tidligere regnet ut at jeg burde ligge på rundt 4.30 tempo i snitt, og satte VirtualPartner på Garmin klokka til å «springe» på 4.30. Lå jeg foran ville det bli pers, kom jeg langt bak ville det bli en fin langtur =o)

Startskuddet gikk og vi satte igang. Først litt slakt oppover på gang- sykkelsti, før det var nedover en lang og bratt bakke (grussti), med en krapp venstresving inn på turstien rundt Stokki. Første kilometer gikk i 4.04 tempo med 36m fall. Knallstart. Beina flyttet seg relativt greit, selvom under 4-blank tempo nedover en grussti er litt scary. Taktikken ville bli som i Berlin Marathon, finne en flotte damerumpe å følge (ref. Humpelands råd i Runners World). Etter et par kilometer med fornuftig tempo (takk til ukjent hare) kom dagens bratteste oppoverbakke (opp mot 19.4% ifølge min strava). Her løp jeg forbi mange takket være min Chi-running bakke teknikk. Det kostet imidlertid mye, og jeg peste som en strandet hval på toppen. Pulsen var forbi rød sone, og jeg måtte roe ned litt. Slakt nedover tilbake til Stokki, og jeg fikk kontroll på pust og puls. Hvordan var beina? Litt slitne, men villig til å flytte seg. Hjelpe meg, tenkte jeg, dette skal vi gjøre en gang til. En ting er å få en hard kneik etter 4km, en annen er når samme kneika kommer etter 14km. Tenkte at her må jeg være smart. Ikke press for hardt i bakkene, dra på mer i nedoverbakkene og på flatene. Hadde egentlig på dette tidspunktet gitt opp håpet om sub 1.35. Da jeg tok igjen en ny flotte dame, dro jeg ned farten litt og vi løp en stund sammen og pratet. Jeg innså imidlertid etterhvert at Sandnes damene ikke er av samme kaliber som i Berlin, og jeg tror jeg stresset henne mer enn jeg hjalp, så da dro jeg ifra bortover flatene mot Bogafjell igjen. Jeg begynte nå å ta igjen noen flere løpere og opp mot passering hadde jeg fått tilbake troen på at jeg skulle holde 4.30 tempo.

Passering halvveis og nedover bakken igjen. Hadde en topp fart på 2.38/km og prøvde å lage litt liv i svingen hvor det stod mange folk. Tok flyvern gjennom svingen og ble møtt med vennlig og forsiktig heia heia rop. Når det er sagt må jeg si jeg er imponert over hvor mange som var rundt løypa for å se på (takk til flott høstvær). Bare så synd det var det eneste de gjorde. Se på. Vi løpere trenger noen heia-rop av og til. Og ikke bare fra de vi kjenner fra før. Fant det derfor for godt at jeg skulle takke og smile til alle som ropte heia når jeg passerte. Det ble jo noen smil tilbake av det og =o)

Fra bunnen av nedoverbakken ved ca 11km og fram til oppoverbakken ved 14km løp jeg dønn aleine. Med 300 startende, og en dobbelrunde, skulle en tro at det ville være noen å løpe med hele veien. Kanksje jeg er blendet av Berlin for en uke siden, med 40.000+ startende. Jeg så ingen foran meg, og ingen bak meg (de hadde vel tatt det litt roligere ned bakken). Mulig jeg bare hadde havnet litt i ingenmannsland, sånn tempo-messig. Rett før oppoverbakken tok jeg igjen en kar. Så et par til opp bakken. Synes synd på han som måtte sette seg ned og puste midt i bakken. Det er langt igjen da. Målet ble herfra og inn å ta så mange rygger som mulig. Det ble noen. Jeg holdt tempo relativt godt andre runden (joda, det ble negativ splitt i dag også men ikke med så mye. 46.53 første og 46.45 andre runde) og plukket stadig rygger. Det er alltid vanskelig å vite hvilken aldersgruppe de forskjellige hører til, men jeg ser i ettertid at jeg avanserte fra 9. plass til 6. plass i min gruppe (M40-44, eller 40-års panikk alder gruppa).

Litt slemt å legge inn ca 30m stigning de siste 2km, men sånn var det. Likt for alle. Hadde satt over til VirtualPartner siste halvdel av siste runde, for å se om jeg kunne greie målet om 4.30 snitt. Lå noen meter foran før den siste stigningen, og visste at dersom jeg ga på litt og hadde det litt vondt nå ville jeg greie det. Litt vaklende hoderegning gjorde at jeg trodde jeg da ville komme rett under 1.35. Hadde krefter igjen til en aldri så liten spurt inn mot mål (3.03 tempo siste metrene) og var overrasket når måluret viste noe med 1.33. Litt glad også da =o) Måtte jo sjekke tida…

Ser man det. Ny pers i dag med blytunge bein etter altfor mye løping i høyt tempo i det siste. To perser på 8 dager. Tror jeg er i flyten.

Etter målgang var det lappskaus, bananer, sjokolade, brus, vann, saft og (for dem som ville) massage. Stod over det meste og dro hjem til gutta og lagde fritatta isteden.

Flott arrangement. Flott løp. Flott ny PB!

Mine PR tider (mai 2014)

Her en oppsummering av mine bestetider på diverse distanser så langt.

1k                       3:47   (trening 05-2014)
5k                     19:50   (trening 05-2014)
10k                   41:59   (trening 06-2013)
Halv-Maraton 1:35:43   (Hålandsvannet halvmaraton 2014)
Maraton         3:30:20   (Stavanger Marathon 2013)

På fjelltur i Portugal med Springtime

 

Spirit Hålandsvannet halvmaraton 2013

ny PR på halvmaraton med tiden 01:39:36.8

med en litt ruskete oppladning med bare halvannen uke trening etter sykdom, var jeg usikker på egen form før løpet. jeg hadde et håp om å løpe sub 1:40 men tenkte det ville bli vanskelig. strategien var imidlertid klar. gå ut fort og se hvor lenge det ville holde.

jeg startet langt bak i feltet og passerte mange allerede i den første bakken. som bildene viser var været perfekt. sol og vindstille og kanskje 5-6 grader. kom etter noen kilometre i rygg på en som holdt god fart og jeg forsøkte egentlig bare å ligge «på hjul». jeg kjente litt stivhet i leggene, noe jeg har hatt siden jeg startet trening igjen i påsken etter to og en halv uke i horisontalen. det gikk imidlertid greit å holde farten oppe og etter et par små kneiker hadde jeg kommet foran i en liten gruppe. forsøkte å holde jevnt tempo så jeg lå greit foran i gruppen og fulgte med på klokka. en runde rundt vannet gikk i ca 4.43 tempo. andre runde rundt løp jeg mye alene eller i tet av små grupper. holdt greit tempo og passerte andre runde med snitt på 4.44 tempo. det begynte å bli litt tungt, men viljen var der. det kom opp et par løpere som la seg inn bak meg mens vi tok igjen et par løpere. jeg hadde en gruppe løpere «i sikte» noen hundre meter lengre frem. det var imidlertid ikke aktuelt å forsøke å ta disse igjen. jeg hadde etterhvert mer enn nok med å holde unna for de som løp sammen med meg. vi tok igjen en løper som hadde tatt en liten gå pause, men som la seg inn foran oss og holdt godt tempo. jeg tenkte at her er det bare å følge på og forsøke å ikke miste denne ryggen inn mot mål. en kilometer igjen og jeg greide å legge inn en liten farts økning. det var en løper som hadde dratt fra oss noen kilometre før som jeg hadde i sikte. siste biten mot mål ble dermed den raskeste. 3.45 tempo siste 100 meter er jeg fornøyd med.

løpet er nytt av året og arrangeres av Spirit friidrettsklubb. dette er en ny klubb i Stavanger som har ambisjoner om å arrangere flere løp igjennom året. det var et godt gjennomført arrangement med to drikkestasjoner langs løypa. tre ganger rundt Hålandsvannet i strålende sol. litt rot med prisutdelingen ble det ettersom jeg ble ropt opp som klassevinner og fikk med pokal som bevis. resultatlisten viser imidlertid at jeg ble nummer 4 i klassen og nummer 25 totalt (138 deltagere). pokalen blir dermed sendt tilbake slik at den egentlige klassevinneren kan få sin velfortjente premie. utenom dette fikk alle en medalje med Spirit logo.