Paris Marathon 2015

Sol, 40.000+ løpere, Triumfbuen, Eifeltårnet, vår i Paris, ny pers på maraton -det er klart det ble en opplevelse å løpe Paris Marathon i 2015!

Forberedelsene startet etter en fantastisk avslutning på løpesesongen i 2014 med Berlin Marathon, Sandnes halvmaraton, 3-sjøersløpet og debut på 50km i Undheim Ultra, alle med perseløp. Endorfinene raste og jeg følte at mye hadde løsnet på løpefronten. Jeg var klar for flere utfordringer og sjekket med Springtime Norge om de hadde plass ved London Marathon eller Paris Marathon, som begge går i april. London var nok førstevalget ettersom det er et av World Marathon Majors løpene, og det står på bucketlisten å gjennomføre alle de seks store. Paris Marathon er vel så stort med 54.000 påmeldte i 2015, og mitt tips er at dette blir en del av WMM dersom de utvider i fremtiden. Ok, til London Marathon er det nesten komplett umulig å få tak i startplass, ihvertfall når jeg var så sent ute som jeg var. Springtime hadde imidlertid plass til Paris Marathon, og timingen tre uker etter TrainingCamp var jo nesten perfekt. Påmelding ble gjort og oppladningen startet.

I hele vinter har jeg løpt jevnt og relativt mye. Det har blitt flere gode langturer, og de fleste i et greit tempo. Jeg har ikke fulgt noe treningsprogram eller eget opplegg, annet enn at jeg har forsøkt å løpe 70-80km hver uke, og prioritert langturene. Det er mulig langturene ikke har vært lange nok og at de har hatt en tendens til å gå litt fort. Det ligger vel sikkert i grenselandet som enkelte kaller lapskaus trening eller junkmiles. Det er nå engang sånn jeg liker å løpe, så jeg har ikke vært så veldig bevisst eller bekymret for dette opplegget. Jeg koser meg masse når jeg er ute, og jo lengre/fortere jo bedre. Det jeg har merket er at pulsen har gått gradvis nedover når jeg holder samme hastighet på løpeturene. Det har jeg tolket som et godt tegn. Et tegn på at kondisjonen / utholdenheten blir stadig bedre. Farten derimot har jeg ikke gjort noe stort med før halvmaraton i Den Haag. Det fikk jeg også merke der. Jeg la derfor inn litt mer tempo fram til Paris Marathon.

Reisen hadde jeg fikset selv fra Stavanger ettersom Springtime har fly fra Oslo. Det var ikke noe problem og jeg var heldig og landet bare 5 minutter før flyet fra Oslo. Jeg fikk da lov til å sitte på med Springtime bussen fra flyplassen direkte til startnummermessen. Herlig service fra Springtime. Etter å ha plukket opp startnummer til løpet og T-shirt og et norsk flagg til Breakfast Run, surret jeg litt rundt inne på messen før jeg gikk ut og nøt solen i Paris. Jeg shoppet ingenting på messen. Ikke fordi det ikke var noe å finne for en komplett løpenerd med sans for duppeditter, men fordi jeg hadde bestemt meg for at det eneste jeg sulle kjøpe var et par nye Kinvara. Saucony hadde en av de store stands ved starten av messen (etter Asics), men de hadde kun tre skomodeller (Kinvara var ikke blant dem) og en service som stinket. Det ble derfor ingen shopping på messen.

Breakfast Run på lørdagen er en ting jeg har sansen for. Det kan sikkert diskuteres om det er lurt å løpe 5km dagen før et maraton, men for egen del er jeg så rastløs at jeg tror det bare gjør godt å få luftet løpeskoene litt. I hyggelig selskap med andre Springtime reisende, både debutanter og veldig erfarne maraton løpere, løp vi fra maraton målområde, til Eifeltårnet i rolig fart. Beina kjentes egentlig greie ut på denne turen. I mål ble det servert enkel frokost med croissant, kaffe, vann og bananer. Ettersom det var relativt kort vei hjem til hotellet, valgte noen av oss å gå tilbake. Resten av dagen ble tilbrakt stort sett i sengen med en god bok.

Foto: Janicke «Lettbent» Ekelberg

Løpet skulle starte 08:45 for eliten og 08:50 for min startgruppe (3:15 gruppen) og det var anbefalt å være ved start ca 08:30. Det skulle være felles avgang fra hotellet klokken 08:00 med en reiseleder som følge. Vi var bare to stykker som møtte opp, sikkert fordi hotellet lå veldig bra plassert mellom start og mål, med kort og enkel vei å gå til startområdet. De som hadde senere start kunne derfor vente på hotellet og rusle bort selv. Reiselederen fra Springtime hadde selv løpt Paris Marathon 20 ganger tidligere, men hadde måttet slutte med løping for et par år siden på grunn av et ødelagt kne. Vi fikk imidlertid mange gode tips om løypen og gode historier fra tidligere løp. Vel fremme ved startbåsen møtte jeg Janicke som hadde samme mål og plan som meg. Perfekt. Vi løp sammen mesteparten av tiden i Berlin også og ikke minst på TrainingCampen i Portugal. Tiden gikk fort fram til start, og stemningen bygde seg opp. Jeg var spent på hvordan beina skulle fungere. Det var litt kaldt ved start (tipper ca 10 grader) og jeg hadde med en gammel genser som jeg kastet rett før vi skulle begynne å løpe. Solen var fremme og det var meldt varmt, fint vårvær utover dagen.

Spente Springtime løpere før start. Foto lånt fra Springtime Norge på facebook

…starten gikk for eliten og fem minutter sener skulle det være vår tur. En gruppe (3:00) var mellom oss og eliten, det nærmeste jeg har vært eliten i noe stort løp. Da det var vår tur ble vi stående stille. I Paris gjorde de det nemlig slik at hver gruppe ble delt i en høyre og en venstre del, og de slapp først avgårde den ene halvdelen, før den andre fikk starte. Ingen problem ettersom det da ble litt mindre trangt nedover Camps Elysees, bare noe å være klar over. Tiden starter uansett når vi passerer start streken. Janicke og jeg passerte over startmatten samtidig og vi løp side ved side bokstavelig talt nedover Champs Elysees.  Nedoverbakke i starten er jo digg men kanskje litt farlig. Jeg hadde hørt at det var lett å starte litt for fort, spesielt de første 5km, på grunn av lett nedoverbakke og rette veier (samt litt adrenalin i starten?). Jeg vet at jeg har lett for å dra på for mye i starten, noe jeg vanligvis får svi for senere i løpet. Det var derfor ikke så merkelig at jeg lå et lite hakk foran Janicke i starten. Første kilometeren ble unnagjort på 4:40, helt perfekt etter planen. Dette tempo skulle vi holde hele veien for å sikre en god tid på sub 3:20, ny pers for begge og om beina og viljen var tilstede mot slutten av løpet var drømmen om sub 3:15 innen rekkevidde.
…5km ble passert på 23.13 (4:38 tempo), litt raskere enn planlagt tempo, men også derfor litt nærmere drømmen om sub 3:15. Beina var egentlig friske og pulsen som forventet litt høyere enn vanlig treningspuls på grunn av race modus. Løpesteget var derimot ikke like lett som vanlig. Jeg vet ikke om det var fordi jeg ikke varmet opp (i det hele tatt) og at muskler og sener derfor var litt kalde og stive, eller om det var noe annet. Det føltes som om jeg måtte jobbe litt mer enn den vanlige flyten jeg har på treningsturer. Kan hende det var litt høye skuldre på grunn av stemningen. Litt ekstra spent i kroppen. Jeg jobbet litt med å slappe av og få tilbake et lett løpesteg. Janicke slet imidlertid med høy puls og tunge bein og det var tydelig at hun ikke hadde dagen dessverre. Farten gikk litt ned og vi brukte ett minutt lengre tid på de neste 5km.

…10km ble passert på 47:25, og vi hadde da et snitt tempo på 4:44. Fram til 15km gikk det gradvis litt saktere med Janicke og meg, og vi passerte sammen på 1:12:30. Snitt tempo var da 4:49 og Janicke var begynt å stivne. Jeg hadde fått en langt lettere reise så langt, og det var klart at vi ikke ville kunne fullføre sammen. Jeg hadde egentlig planlagt å holde litt igjen fram til halvmaraton for ikke å møte veggen ved 30km slik som jeg har gjort i de fleste tidligere maraton. Jeg var derfor ikke veldig bekymret for at det hadde gått litt saktere enn planlagt fram til 15km. Det var igrunnen bare bra og skulle vise seg å være gull verdt senere i løpet.
…15km ble passert og jeg ønsket Janicke lykke til videre og seg ifra. Det skulle dessverre vise seg at Janicke fikk en veldig tøff reise inn til mål og hennes 20. fullførte maraton. Imponerende og sterkt å gjennomføre når beina ikke vil. Maraton er nådeløs når ikke alt fungerer.
…20km ble passert på 1:34:44 og total snitt tempo var tilbake til 4:44. Fra 15 til 20km hadde jeg min raskeste 5km i løpet på 22:14. Typisk meg å springe hals over hode når jeg blir overlatt til meg selv. Jeg trenger definitivt å passe bedre på klokken, eller sørge for å løpe med noen som løper mer fornuftig (noe som jo var planen =o) ). Nå skal det sies at det var litt nedoverbakke samt at jeg ble liggende i en gruppe som holdt god fart.
…25km kom nærmest litt brått på. Jeg hadde passert halvmaraton på rett over 1:40, perfekt for sub 3:20. Beina var fremdeles greie, pulsen vanlig og hodet var med. Kilometertiden var litt raskere enn måltempo, men følte at jeg ikke presset for mye. Kunne jeg greie å holde dette tempo inn ville jeg komme veldig nærme 3:15… Passering 25km ble gjort på 1:57:33 og total snitt tempo var på 4:42.
…30km kom like ved Eifeltårnet og passering på 2:20:51. 4:41 snitt, nesten helt perfekt i forhold til planlagt snitt tempo på 4:40. Dette var et punkt i løpet jeg hadde tenkt mye på før løpet. Jeg hadde visualisert at jeg skulle løpe «gjennom veggen» ved 30km og ha nok krefter til å holde farten. I Berlin var det her jeg fikk en «mental knekk», mer enn at beina var slitne. I forberedelsene hadde jeg derfor bestemt meg for at jeg ikke skulle tenke meg selv ned, men bruke samme taktikk som funket i Berlin og Undheim. Ta en kilometer av gangen. Konsentrere meg om å holde farten jevn og fokusere på neste kilometerpassering. I Paris var hodet derfor klar til oppgaven. Beina derimot sa ifra at det begynte å bli langt. Leggene begynte å stivne en plass mellom 27 og 30km. Det var begynt å bli litt varmere, uten at det var noe stort problem. Jeg hadde drukket greit ved vannstasjonene hver 5. km, og spist et par bananbiter. Jeg hadde med meg GU Chomps (kjøpt på løpeskjørt.no) og planen var å spise en bit hver 5km fra 25-30km og inn. Som vanlig så sent i løpet hadde jeg ingen lyst på hverken vann eller noe å spise. Note to self: øv på å spise / drikke mot slutten av langturene. Det ble med tanken.

…35km passering og klokka sa 2:44:55. Siste fem kilometer på 24:04, eller 4:48 tempo. Jeg hadde nok med å holde dette tempo. Leggene var skikkelig stive og jeg var redd for å få krampe. Det var et par brosteinspartier som var spesielt vondt å løpe på. Jeg tenkte at jeg måtte holde så jevnt tempo som mulig for ikke å få krampe i begge leggene. Ikke turte jeg å stoppe, selvom jeg hadde mest lyst til å gå. Jeg passerte jevnlig løpere og det ble motivasjonen. Mange måtte gå, og det var flere som stod og strakk ut kramper langs veikanten.
…40km passert på 3:09:23 og bare drøyt 2km igjen. Leggene var skikkelig vonde å løpe på. Jeg hadde regnet som gal på slutt tiden de siste kilometer passeringene. Kunne jeg greie pers? Så sent i løpet er selv veldig enkle regnestykker, svært vanskelig å få til. Men passering sub 3:10 på 40km var grei skuring. Så lenge jeg lå sub 5 minutter på de siste to kilometrene skulle det være fullt mulig. Garmin klokka og de offisielle kilometer markeringene var ikke helt enige om lengden. Garmin ga meg kilometerpassering litt tidligere enn de offisielle. Jeg visste derfor at jeg måtte løpe veldig fort for å komme sub 3:20 (med mindre løypemarkeringene var satt feil og mål kom litt fortere… hehe). På stokk stive bein var jeg mest opptatt av å ikke måtte stoppe. Fartsendring var mest helt ute av bilde, uansett hvor nærme det vil bli pers. Jeg hadde imidlertid god tro på at det skulle gå helt inn til mål. Det var det jeg sa til meg selv det siste stykke «…helt inn til mål, løp helt inn til mål…»
…mål passering og en rask titt på klokken. 3:21! YESSS! Det ble pers! 3:23:00 i Berlin var ikke et enkelttilfelle. Jeg hadde løpt like godt (og litt fortere) i Paris. HERLIG. Litt skår i gleden var å være mutt alene blant hundrevis av løpere. Ingen å glede seg sammen med. Sliten, glad, vondt i beina, lettet, gikk jeg med strømmen av mer eller mindre haltende løpere og fikk finisher T-shirt, poncho, medalje og vann. Var enormt tørst, og det var blitt godt og varmt. Litt banan og appelsin gikk også ned. Mer vann. Drakk et par tre flasker vann. Jeg MÅ bli flinkere til å drikke mot slutten av løp. Et stykke oppover veien traff jeg Kim som hadde løpt i første startpulje (3:00) og var også godt fornøyd med sitt løp (2:56:41). Vi ble stående å prate litt, tok litt bilder, forsøkte å strekke litt på vonde bein og fikk litt krefter tilbake. Kim gikk etterhvert til sitt hotell, og jeg ble stående litt til for å se om Janicke var like bak. Det var flere norske som kom bort og slo av en prat. Veldig greit med stort norsk flagg på T-skjorten. Mange hyggelige løpere. Lånte bort telefonen til en som skulle forsøke å finne kona i menneskemengden. Etter en liten time i solen ruslet jeg tilbake til hotellet for et varmt bad og en velfortjent hvil på sengen. Utover ettermiddagen kjente jeg at det begynte å knyte seg litt i brystet, og halsen skurret. Vel vel ikke noe å bry seg med nå etter løpet.

…litt glad da =o)

After-run middag med Springtime er alltid en «höydare». Det var mange lykkelige (og enkelte ikke fullt så lykkelige) løpere. God middag, godt selskap, godt drikke. De fleste med medaljen rundt halsen. Det er noe med det å kunne gå med medalje uten å virke som en komplett idiot. Etter et maraton SKAL man gå med medaljen. Etter middagen var vi en liten gjeng norske og svenske som gikk til en bar like ved Triumfbuen for å feire våre bragder videre. For min del ble det kveld litt før midnatt. Stemmen var nesten borte, og forkjølelsen hadde satt seg i brystet. Leggene var fortsatt stive og ømme.

Hjemreisen hadde jeg også ordnet selv. Av familielogistikk hensyn hadde jeg valgt å ta et relativt tidlig fly og dro fra hotellet i ti-tiden. Jeg hadde nesten ikke sovet noen ting om natten. Leggene murret kraftig og jeg hadde litt feber. Litt trøtt og med post-maraton blues fant jeg en AirFrance buss som tok meg til flyplassen. Etter litt traving rundt på CDG, fant jeg omsider riktig innsjekkings skranke. Note to self: sjekk hvilken terminal innsjekkingen er før du reiser til CDG flyplassen. Leggene var stive og vonde, og det var ikke godt å gå i det hele tatt. Jeg har sjelden hatt så mye problemer med beina dagen etter et løp. Kan tyde på at jeg tok ut det beina var gode for (for å se positivt på det). Jeg rakk flyet og kom meg greit hjem.

Etterpå har jeg vært så forkjøla som bare mannfolk kan bli. Hoste, feber og slapp i kroppen. Kanskje like greit for leggene innbyr IKKE til løping, selv nå en uke etter løpet. Musklene er som harde knuter, og både tøying, smøring og rulling har ikke hjulpet. Må nok bare ta tiden til hjelp og begynne smått og forsiktig når forkjølelsen slipper taket. Typisk da at vi har sol og fint vær i #HerligeSandnes for tiden. Jeg har ingen planlagte løp nå før Perth City to Surf i slutten av august. Skal nok bli greie på det før den tid, så går jeg for sub 3:15 der =o)

NN CPC Loop Den Haag Halvmaraton 2015

Da var sesongen i gang og første medalje i boks. Jeg hadde ikke trent spesifikt til halvmaraton i Den Haag og var derfor ikke helt sikker på hvor fort jeg ville greie å løpe de 21,1km gjennom Den Haag’s gater. Jeg går alltid for pers, men jeg var ikke helt overbevist om at jeg hadde nok fart i beina så tidlig i sesongen.

Treningen har gått bedre enn tidligere år med relativt mange løpte kilometer i både januar og februar. Det meste av treningen har gått i typisk komfor sone (zone 2) og jeg har merket at pulsen har ligget lavt (rundt 135 i snitt på langturer) selv om tempo har vært rundt 5 blank (3:30 maraton fart). Jeg var forsiktig optimist etter et par raskere turer som føltes veldig kontrollert. Ikke noen kanonfart men nok til å tro at det ikke var helt håpløst å håpe på en ny pers på halvmaraton. Persen jeg har er fra 3-sjøersløpet, som er en mer kupert løype enn Den Haag løypa. Tar du med at 3-sjøers går mye på grus (som var våt og tung) og vi hadde en del vind (hater vind), så skulle det ligge godt til rette for ny pers.

Siste fredag i februar løp jeg til jobben og gikk skikkelig på trynet. Det hadde vært frost i løpet av natten, og som det ofte er i Sandnes, hadde det regnet litt. Det betyr glatte partier på veiene. På toppen av Oalsgate var det en lastebil som blokkerte gangfeltet og jeg «skulle bare» løpe bak for ikke å stoppe opp. 90 graders sving på speilholka gikk som det måtte og jeg inntok horisontalen før jeg traff bakken. Det gikk ut over hofta, ribbeina og håndleddet. Etter en liten 5-minutter hvor jeg fikk igjen pusten og sjekket om det var noe løst, konstanterte jeg at det tross alt måtte ha godt bra. Siste 5 kilometer gikk gradvis bedre og jeg løp omtrent som normalt på slutten. Utover dagen stivnet jeg og jeg måtte ringe etter Damen som kom og hentet meg i bil etter jobb. Jeg var temmelig mørbanket i dagene som fulgte, men tenkte at så lenge ingenting er brukket går det greit å løpe litt forsiktig. Nå en drøy uke etter innser jeg at det må ha gått et ribbein eller to. Litt googling på behandling av ribbeinsbrudd kunne fortelle meg at det vanligvis gjør mest vondt en ukes tid etter at skaden har skjedd. Behandlingen er enkel nok, ta det med ro og det vil gå seg til etter 3 til 5 uker.

Jeg vet ikke om det var vondt i ribbeina eller om det skyldes manglende tempo trening, men når jeg ser på pulsen gjennom løpet kan strava fortelle meg at jeg har ligget i rød sone (Z4 threshold) i 98% av tiden. Hjertefrekvensen lå mellom 155 og 160 hele veien. Ingen markant stigning utover i løpet (bortsett fra på slutten når jeg la inn langspurten) men en jevn høy puls. Det kan være jeg ubevisst ikke pustet godt nok «med magen» siden dette gjør vondt, og at jeg derfor jobbet på høy puls hele veien. Mulig det er manglende tempo trening og systemet fikk sjokk når jeg løp «over evne».

En ting var at beina ikke hadde det siste giret for å ligge i planlagt 4:15 tempo, men hodet var ikke helt i konkurranse modus heller. Jeg forsøkte å motivere meg selv med å ta igjen en rygg lengre frem, eller henge meg på en av de som løp forbi. Det gikk veldig greit egentlig å ligge i rundt 4:20 tempo, men jeg greide ikke presse noe mer. Jeg tenkte på det når jeg løp at jeg ikke syntes det var spesielt tungt å løpe, men jeg hadde heller ikke mer fart inne. Mulig jeg må innrømme at intervall trening har noe for seg, og at jeg må legge inn noen tempo økter frem til Paris Marathon.

Selve løpet var godt arrangert, og løypa var flat og fin. Været ble riktig så bra med sol og god løpetemperatur. Enkelte steder var litt vindutsatt, og det var en kald vind som kom imot. Jeg startet i B-pulja (antatt slutt tid 1:31 til 1:40) og selvom det var mange løpere så var det ikke for mye kø-løping. Den første kilometern gikk på 4:30 og var den sakteste for min del. Veldig gøy å ha familien heiene rett før 1 kilometer markeringen. Jeg avenserte greit langs kanten av løypa, og løp flere steder på sykkelveien/fortauet for å passere løpere. Jeg skal ikke skylde på å bli hindret i nevneverdig grad. Det kan imidlertid være at jeg kunne løpt noe fortere om de rundt meg hadde løpt fortere. Det ble litt lett å bare ligge «i feltet» og dermed løpe litt saktere enn planlagt. Hadde en plan om at dersom beina var skikkelig spreke skulle jeg forsøke å ta igjen en 1:30 fartsholder som startet i A-pulja før passering av 10 kilometer, for så henge på han inn til mål. Det ville garantere en slutt tid sub 1:30, og muligens (om jeg virkelig hadde dagen) om jeg dro litt fra mot slutten at jeg kunne sette ny pers. En god plan, men jeg innså tidlig at jeg ikke tok innpå fartsholderen, men heller sakket litt akterut. Ny plan ble derfor å holde rundt 4:20 tempo, og ikke få en kilometer passering saktere enn 4:30. De siste 5 (eller 3) kilometrene skulle jeg gi jernet og løpe det jeg var god for. 16km ble passert uten at jeg greide å mobilisere mer krefter eller fart. 18km ble passert og siden jeg har løpt denne strekningen før visste jeg (dessverre) hvor langt det var igjen, og hodet var ikke med på leken. De siste to kilometrene gikk riktignok litt fortere (ca. 4:15 fart), så litt fartsøkning greide jeg. Utrolig hva tanken på å skulle vinke til familien en kilometer før mål, og ikke minst å bli ferdig, få medaljen rundt halsen og kunne si at yess, I did it, har å si på motivasjonen til å ha det bittelitt vondt og ta ut litt mer.

Jeg kan ikke si jeg var veldig sliten etter løpet. Det er i og for seg både positivt og negativt. Det positive er at jeg er i rute til Paris Marathon, som er et større mål enn halvmaraton i Den Haag. Jeg kan løpe relativt greit på en høyere fart enn jeg planlegger i Paris. Utholdenheten er på plass. Det negative var at jeg ikke har nok fart i beina. Det visste jeg fra før. Det andre negative var at ikke hodet var med. Jeg ble aldri skikkelig tent. Jeg gikk aldri i kjelleren (var ikke i nærheten engang). Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst til å løpe, men den siste tenningen som skal til for å gjøre litt mer uteble.

Det ble ikke pers, men det ble mitt nest beste halvmaraton løp. Det ble ikke sub 1:30, men ikke veldig langt unna heller. Offisiell tid ble 1:31:54. Konklusjonen er at jeg er greit fornøyd. Fin gjennomkjøring, og jeg fikk bekreftet formen. Nå er det en ukes treningsleir med Springtime og Kondis som står for tur, før jeg gjør meg klar for årets første store mål, Paris Marathon 12. april.

3-sjøersløpet 2014

Etter Berlin Marathon og Sandnes Halvmaraton har jeg hatt en veldig bra treningsperiode med 70-80km i ukestotaler. Målet for 3-sjøers var satt optimistisk til sub 1.30 og etter 1.33.37 i Sandnes på slitne bein etter Berlin og tung treningsuke var jeg smått optimistisk. Gjennomførte en 10k test for et par uker siden og klokket inn på 40.08, så jeg visste at jeg hadde farten inne. Siste uken skulle være lett nedtrapping for å kunne stille med best mulig forutsetning for et nytt perse løp. Forkjølelses murring og feber torsdag og fredag var derfor ikke spesielt gunstig.

start og mål på 3-sjøersløpet, Stavanger

Oppladningen dagene før var derfor preget av usikkerhet og tvil om formen ville komme. Kroppen sa ifra at den ikke var helt i vater, men det var ikke helt håpløst heller. La meg derfor tidlig med to paracet og håpte det beste. Løpet skulle starte klokka 12.00, så da passet det fint med fotballturnering for 9-åringen med meg som lagleder fra morgenen av. Fikk ledet laget sikkert gjennom tre kamper og hentet pokal før jeg ble kjørt til Siddishallen og starten av 3-sjøersløpet. Var ved start i god tid og fikk snakket med mange kjente. Med denne oppladningen hadde jeg ingen sommerfugler i magen, og hadde egentlig tenkt lite på hvordan det skulle gå. Det var først når jeg stilte meg opp i rød sone (1.30-1.40) at jeg begynte mentalt å innstille meg på å løpe. Kroppen kjentes relativt grei ut, ingen feber, ingen vondter. Jeg var klar. Bestemte meg for at her var det bare å satse på å holde 1.30 fartsholderen, og se hvor lenge det holdt.

Startskuddet gikk, og vi for avgårde. Løypa starter med et lite flatt parti før det går nedover og gjennom en Shell stasjon før vi løper under veien og inn på grusstien rundt Store Stokkavantnet. Der er relativt smalt på grusstiene så det var mye fokus for ikke å løpe i beina på de rundt. Tok igjen Thoralf som jeg møtte på Springtime sin TrainingCamp i Portugal. Snakket litt med han, før jeg halset videre for å holde 1.30 fartsholderen i syne. Fram til mellomtid ved start av Hålandsvatnet kjente jeg litt etter hvordan beina responderte. Det gikk overraskende greit. Det rullet på og jeg hadde følelsen av å holde igjen. Det er slik det skal føles.

Hålandsvatnet har jeg god erfaring med og jeg løp Hålandsvatnet Halvmaraton tidligere i år. Den gangen perset jeg med tiden 1.35.43. Det er et par tre skikkelige kneiker rundt vannet som fort kan gjøre beina stive. Denne gangen gikk det relativt lett, og jeg hadde ingen problem med å holde meg i 1.30 gruppen. Det var meldt mye vind løpsdagen, men det ble ikke så ille. Et par steder rundt Hålandsvatnet er det likevel såpass åpent at vi kjente vinden. Forsøkte å ligge inne i gruppen for å bli litt skjermet. Tilbake til starten av Hålandsvatnet og beina hang fortsatt godt med.

Vi krysser nå tilbake til Store Stokkavatnet, og en mat og drikke stasjon. Fikk med meg en banan, men valgte å ikke spisen den med en gang. Her er jeg godt kjent og jeg visste det kom et par stigninger like etter drikkestasjonen, men at det er et lengre flatt parti like etter. Jobbet derfor godt i bakkene og når vi kom ut på flaten fikk jeg spist litt. Ved passering 13km måtte jeg slippe 1.30 fartsholderen. Gruppen seg ifra og selv om det kjentes ut som at jeg ikke sakket av på farten var det lite å gjøre. Jeg passet på å ikke presse pulsen for høyt og visste det var langt igjen. Gjennomsnittstempo på Garmin sa imidlertid at det gikk fort nok til 1.30 slutt-tid. Ser i ettertid at jeg hadde 4.04 tempo mellom 13 og 14km, så 1.30 fartsholderen må ha holdt litt stor fart her. Mulig han ville ha litt å gå på når bakken opp til Mosvatnet skulle forseres.

Foto: dag oliver / relaxedsports.com

Opp fra Store Stokkavatnet til Mosvatnet er det nesten en kilometer med slak stigning. Denne kommer mellom 16 og 17km, og var den sakteste kilometertiden for meg på 4.22. Det var tungt men ikke mer enn at jeg følte jeg hadde kontroll. Her tok jeg igjen noen løpere som hadde startet litt friskt. Det er motiverende og herfra og inn løp jeg fra rygg til rygg. Rundt Mosvatnet tok jeg igjen 1.30 fartsholderen som nå løp nesten alene. Tror nok han hadde sakket litt av på farten og de som hadde fulgt han opp bakken var dratt fra. Det var en deilig følelse å passere han på ca. 19.5km. Nå visste jeg at jeg ville greie målet på sub 1.30. Hadde jo selvfølgelig gått høyt ut og meldt om målsettingen til alle som spurte.

Inn mot mål bare nøyt jeg at beina fortsatt var villige. Hadde mye krefter igjen, og den siste kilometeren ble også den raskeste med 3.57 tempo. Inn på oppløpet tok jeg igjen en kar og sa kjekt at nå måtte han holde helt inn. Han la seg på hjul og vi økte begge farten. Det skulle vise seg at han hadde mer fart igjen enn det jeg hadde, for han dro greit ifra de siste metrene. Uten denne fighten på slutten hadde jeg nok ikke kommet sub 1.29.

Ny pers!

Som bildet over sier kom jeg akkurat inn på topp 100 listen av drøyt 2000 som fullførte. Nummer 7 i klassen «menn i førtiårskrisa» er jeg svært godt fornøyd med. Langt igjen til pallen, men det nærmer seg. Var 6.32 etter klassevinneren.

Korrigert resultat sier at jeg ble nummer 101 av 2197 totalt, og nummer 7 av 199 i klassen =o)

Løpebling og T-shirt hører med =o)

I ettertid har jeg tenkt litt over hvorfor jeg ikke hadde en «optimal» oppladning. Kroppen kjentes tung ut med murring av forkjølelse og feber. De siste turene har beina kjentes tunge ut og selv om jeg har trappet litt ned har jeg ikke kjent noe overskudd. Dette kan selvsagt ha en sammenheng med skikkelig vestlandsvær (kaldt og vått) de siste ukene. Men det kan også ha vært et tegn på lett overtrening. Jeg må legge bort tanken om at en 42 år gammel mann umulig kan bli overtrent, og begynne å innse muligheten for at det er mulig å gjøre for mye. De siste ukene har jeg ligget på over 80km i snitt med relativt god fart på de fleste øktene. Jeg har problemer med å holde de rolige turene rolige nok. Her må jeg bli flinkere. Skal også lytte til signalene og ta det litt mer piano… vel etter neste helg da, for på søndag debuterer jeg på ultraløp med 50km på Undheim Ultrafestival =o)

Sandnes Halvmaraton 2014

Sandnes Halvmaraton arrangeres for første gang

«Sandnes halvmaraton arrangeres i flotte omgivelser bl.a. rundt Stokkelandsvannet og løypen legger opp til god konkurranse mellom de som løper på et høyere nivå samtidig som at dette kan være et godt mål for de som gjerne vil teste sine egne grenser.»

Dette er hentet fra arrangørenes hjemmeside (www.sandneshalvmaraton.no) og virket lovende. Da jeg tittet over hvor de hadde lagt løypen ble jeg derimot litt skuffet. Ok, greit det er Bogafjell IL som arrangerer og de vil bruke sitt nærområde, men hvorfor ikke legge et Sandnes Halvmaraton med start og mål på Sandnes Brygge (riktig, der hvor Nordsjørittet har målgang). Det kunne blitt en stor løpefest mitt i hjertet av Sandnes. Det er så mange flotte steder å løpe, så hvorfor legge en løype på 10.5km som skal løpes to ganger? Løypa var også langtifra lettløpt (og dermed ikke rask). For mye bakker både opp og ned gjør sitt til at du ikke kommer inn i en jevn rytme. Jeg kommer tilbake til dette senere.

noen spente løpere som venter på start i et fantastisk flott høstvær

Arrangementet var etter min mening svært bra! Det var greit å melde seg på på nettet. Jeg ventet til bare noen dager før ettersom løpet kom bare en uke etter Berlin Marathon som var mitt store mål i år og jeg ville se an hvordan beina funket. Henting av startnummer kunne man gjøre dagen før som meg eller fram til en time før starten. Ryddig og greit.

var ute på en rolig tur og plukket med meg startnummer på Bogafjell skole. nemas problemas

På løpsdagen var det dagen før meldt regn fram til start, opphold på et par timer, for så litt mer regn. Greit nok. Var vi heldige kunne vi løpe i tørrvær. Regn er heller ikke det værste å løpe i. Vind derimot er noe jeg ikke liker. Turen for å hente startnummer gikk i 9-10m/s vind. Heldigvis slo værmeldingen feil i riktig retning denne gangen. Regn og vind gjorde seg ferdig på natta. Dagen ble en fantastisk fin høstdag med sol, 13 grader og nesten vindstille. Herlig!

løpeoutfit dokumentert. T-shirt og shorts i oktober =o)

Beina var blytunge før start. Berlin Marathon, samt en altfor rask langtur på torsdagen i hyggelig selskap, og et par andre turer (måtte ha 50km før dagens halvmaraton for å greie ukesmålet om 70km. Ren idioti selvsagt, men er man kilometer-junkie så er man det). Målet var optimistisk satt til sub 3.35. Med tanke på at min hittils raskeste halvmaraton var Hålandsvannet Halvmaraton tidligere i år på 1.35.43, var vel det egentlig litt mye å forlange, men det er greit med et mål. Hadde tidligere regnet ut at jeg burde ligge på rundt 4.30 tempo i snitt, og satte VirtualPartner på Garmin klokka til å «springe» på 4.30. Lå jeg foran ville det bli pers, kom jeg langt bak ville det bli en fin langtur =o)

Startskuddet gikk og vi satte igang. Først litt slakt oppover på gang- sykkelsti, før det var nedover en lang og bratt bakke (grussti), med en krapp venstresving inn på turstien rundt Stokki. Første kilometer gikk i 4.04 tempo med 36m fall. Knallstart. Beina flyttet seg relativt greit, selvom under 4-blank tempo nedover en grussti er litt scary. Taktikken ville bli som i Berlin Marathon, finne en flotte damerumpe å følge (ref. Humpelands råd i Runners World). Etter et par kilometer med fornuftig tempo (takk til ukjent hare) kom dagens bratteste oppoverbakke (opp mot 19.4% ifølge min strava). Her løp jeg forbi mange takket være min Chi-running bakke teknikk. Det kostet imidlertid mye, og jeg peste som en strandet hval på toppen. Pulsen var forbi rød sone, og jeg måtte roe ned litt. Slakt nedover tilbake til Stokki, og jeg fikk kontroll på pust og puls. Hvordan var beina? Litt slitne, men villig til å flytte seg. Hjelpe meg, tenkte jeg, dette skal vi gjøre en gang til. En ting er å få en hard kneik etter 4km, en annen er når samme kneika kommer etter 14km. Tenkte at her må jeg være smart. Ikke press for hardt i bakkene, dra på mer i nedoverbakkene og på flatene. Hadde egentlig på dette tidspunktet gitt opp håpet om sub 1.35. Da jeg tok igjen en ny flotte dame, dro jeg ned farten litt og vi løp en stund sammen og pratet. Jeg innså imidlertid etterhvert at Sandnes damene ikke er av samme kaliber som i Berlin, og jeg tror jeg stresset henne mer enn jeg hjalp, så da dro jeg ifra bortover flatene mot Bogafjell igjen. Jeg begynte nå å ta igjen noen flere løpere og opp mot passering hadde jeg fått tilbake troen på at jeg skulle holde 4.30 tempo.

Passering halvveis og nedover bakken igjen. Hadde en topp fart på 2.38/km og prøvde å lage litt liv i svingen hvor det stod mange folk. Tok flyvern gjennom svingen og ble møtt med vennlig og forsiktig heia heia rop. Når det er sagt må jeg si jeg er imponert over hvor mange som var rundt løypa for å se på (takk til flott høstvær). Bare så synd det var det eneste de gjorde. Se på. Vi løpere trenger noen heia-rop av og til. Og ikke bare fra de vi kjenner fra før. Fant det derfor for godt at jeg skulle takke og smile til alle som ropte heia når jeg passerte. Det ble jo noen smil tilbake av det og =o)

Fra bunnen av nedoverbakken ved ca 11km og fram til oppoverbakken ved 14km løp jeg dønn aleine. Med 300 startende, og en dobbelrunde, skulle en tro at det ville være noen å løpe med hele veien. Kanksje jeg er blendet av Berlin for en uke siden, med 40.000+ startende. Jeg så ingen foran meg, og ingen bak meg (de hadde vel tatt det litt roligere ned bakken). Mulig jeg bare hadde havnet litt i ingenmannsland, sånn tempo-messig. Rett før oppoverbakken tok jeg igjen en kar. Så et par til opp bakken. Synes synd på han som måtte sette seg ned og puste midt i bakken. Det er langt igjen da. Målet ble herfra og inn å ta så mange rygger som mulig. Det ble noen. Jeg holdt tempo relativt godt andre runden (joda, det ble negativ splitt i dag også men ikke med så mye. 46.53 første og 46.45 andre runde) og plukket stadig rygger. Det er alltid vanskelig å vite hvilken aldersgruppe de forskjellige hører til, men jeg ser i ettertid at jeg avanserte fra 9. plass til 6. plass i min gruppe (M40-44, eller 40-års panikk alder gruppa).

Litt slemt å legge inn ca 30m stigning de siste 2km, men sånn var det. Likt for alle. Hadde satt over til VirtualPartner siste halvdel av siste runde, for å se om jeg kunne greie målet om 4.30 snitt. Lå noen meter foran før den siste stigningen, og visste at dersom jeg ga på litt og hadde det litt vondt nå ville jeg greie det. Litt vaklende hoderegning gjorde at jeg trodde jeg da ville komme rett under 1.35. Hadde krefter igjen til en aldri så liten spurt inn mot mål (3.03 tempo siste metrene) og var overrasket når måluret viste noe med 1.33. Litt glad også da =o) Måtte jo sjekke tida…

Ser man det. Ny pers i dag med blytunge bein etter altfor mye løping i høyt tempo i det siste. To perser på 8 dager. Tror jeg er i flyten.

Etter målgang var det lappskaus, bananer, sjokolade, brus, vann, saft og (for dem som ville) massage. Stod over det meste og dro hjem til gutta og lagde fritatta isteden.

Flott arrangement. Flott løp. Flott ny PB!

Stavanger Marathon 2014

Årets utgave av Stavanger Marathon skulle være en slags generalprøve foran årets store mål, Berlin Marathon. Hadde et håp om at jeg skulle være i så god form at jeg kunne cruise inn på sub 3:30, og med det forbedre tiden fra ifjor (3:30:36). Det ville gi meg litt lavere skuldre foran Berlin tenkte jeg, siden jeg da ville ha brutt den «magiske» 3:30 grensen. Forberedelsene var langtfra ideelle og når jeg dagen før fant fram løpetøyet var jeg veldig så usikker på hvordan beina ville reagere på et maraton løp.

Jeg hadde vært og hentet goodibag med både vaskemiddel og energi drikke (nei, jeg tok ikke feil), samt sokker, T-shirt, magasin og startnummer. Fine greier. Kjente litt på nervene, men det gikk fort over ettersom jeg ikke hadde dette som hovedmål. Skulle bare teste formen og finne ut av drikke og spise strategien. Var derfor svært rolig kvelden før og sov godt natten igjennom.

På løpsdagen var det opp og drikke en smoothie så tidlig som mulig. Løpet begynte 8.30, så det var greit å få i seg litt næring tidlig nok til at det ikke skulle bli noe krøll underveis. Hadde med meg noen Clif Shot Bloks energy chews med mountain berry smak. Det er så søtt og ekkelt at det må jo funke. Hadde bestemt meg for å ta en av disse geleklumpene hver femte kilometer. Hadde også med meg en drikkeflaske fra simple hydration. Flasken er utformet slik at jeg kan stikke den ned i bukselinningen og dermed ikke behøve å holde den hele tiden. Patenten er grei nok, men mine flasker har begynt å lekke, og jeg blir derfor klissvåt i shortsen om jeg har flasken full i vann. Jeg har derfor funnet ut at jeg starter med flasken tom, og fyller den på drikkestasjonene. Så lenge jeg har vann igjen holder jeg den i hånda, mens når den er tom stikker jeg den ned i shortsen. Dette hjelper meg å få nok drikke ettersom jeg er håpløs med å drikke ved drikkestasjonene. Der går det stort sett alle andre steder enn inn i munnen, og så er det fem kilometer til neste sjanse. I Stavanger er det fantastisk flinke frivillige som hjelper til og jeg spør rett og slett om de ikke bare kan tømme en kopp eller to rett i flasken. Funker som heia =o)

Da løpet startet var jeg mye roligere enn jeg har vært ved tidligere maraton løp. Jeg startet i rett tempo, la meg bak utelukkende kvinnelige løpere ettersom de av erfaring er langt bedre til å holde jevnt tempo enn overivrige mannfolk (som meg). Fikk derfor en perfekt åpning, samt hyggelig selskap de første 10-12km. Ut fra drikke stasjonen ved Mosvatnet (etter to runder rundt vannet) ble jeg plutselig helt alene. Den gruppen jeg hadde ligget med brukte mye lengre tid ved drikkestasjonen enn meg, og det var langt fram til neste gruppe. Dette var jeg forberedt på og løp derfor med Rich Roll Podcast på ørene og lyttet til et intervju slik jeg har for vane å gjøre når jeg løper alene. I Stavanger er det rundt 130-140 løpere så det er lett å bli liggende alene. Jeg hadde fokus på å holde jevnt tempo, og spise og drikke jevnt. Jeg hadde lagt opp til å ligge på ca 5.00 min/km og holde dette til rundt 30km. Derfra og inn skulle jeg se hva kroppen var i stand til, uten at jeg ville gå helt i kjelleren. Det var viktigere å forsøke å holde helt jevnt tempo til mål, enn å ta ny pers (den skal jeg ta i Berlin).

Det var igrunnen ikke før jeg passerte 30km at det var en som kom opp forbi meg (han stoppet et par kilometer seinere). Det var et par stykker som da hadde ligget i ryggen på meg en stund, men som ikke løp forbi. Jeg tolket det som at jeg holdt jevn fart uten å sakke av for mye. Beina begynte å bli møre og vinden tok litt mer når vi løp ut langs Gandsfjorden. Det er her jeg bruker å få det tungt. Ikke så mye i beina og kroppen, men hue begynner å tvile på hvor fornuftig det er å fortsette å løpe i dette tempo. Jeg tok igjen en eller to løpere som tydelig hadde det tyngre enn meg.

Ved 35km eller der omkring kommer de som løper halvmaraton inn på samme trase og jeg blir stadig forbiløpt av løpere som holder mye større fart. Dette er tungt psykisk, selvom jeg kan se at det ikke er noen maraton løpere som halser forbi. Jeg ble tatt igjen av 1.30 ballongen når det var 5-6km igjen. Et definitivt tegn på at jeg ikke ville greie sub 3.30 denne gangen. Jeg ble chicked av en maraton løper, som viste seg å komme inn som nummer to av damene. Hadde ikke vilje nok til å holde følge.

Nest siste kilometer har en stigning hvor jeg har måttet gå begge de to foregående gangene jeg har løpt i Stavanger. Et delmål var derfor å løpe hele veien i år. Det greide jeg, og var svært lettet når jeg rundet toppen og visste at det var stort sett nedoverbakke hele veien til mål.

Det ble medalje på meg. Ikke altfor utslitt, og relativt greit fornøyd med gjennomføringen. SOm en annen Sandnes gauk sa det, jeg var 73% fornøyd. Det beste var igrunnen at jeg rakk i mål i god tid før 9-åringen skulle løpe barneløpet. Han fikk også medalje og var minst like fornøyd.

Tallenes tale er grei. Mitt nest raskeste maraton løp er i boks. Slo min debut tid med 2 sekunder (Stavanger Maraton 2012), men er drøyt 4 minutter svakere enn i fjor (Stavanger Marathon 2013). Gjennomføringen var trolig det beste jeg har gjort med tanke på disiplin i starten, samt drikke og spise strategien. Det gikk med en tre-fire sukker bomber, samt sikkert to hele bananer totalt. Så mye har jeg ikke spist på en maraton før. Det å bli nummer 23 totalt og nummer 4 i klassen er jeg også godt fornøyd med. Top 25%, eller fast midpacker som de sier det.

Jeg har nå løpt fire maraton løp siden 2012. Beste tid er 3.30.36 fra Stavanger Marathon 2013 og svakeste tid er 3:38:50 fra New York City Marathon i 2013. Tror tiden er inne for sub 3.30 i Berlin. Jeg skal gå for det!

Mine PR tider (mai 2014)

Her en oppsummering av mine bestetider på diverse distanser så langt.

1k                       3:47   (trening 05-2014)
5k                     19:50   (trening 05-2014)
10k                   41:59   (trening 06-2013)
Halv-Maraton 1:35:43   (Hålandsvannet halvmaraton 2014)
Maraton         3:30:20   (Stavanger Marathon 2013)

På fjelltur i Portugal med Springtime