Stavanger Marathon 2014

Årets utgave av Stavanger Marathon skulle være en slags generalprøve foran årets store mål, Berlin Marathon. Hadde et håp om at jeg skulle være i så god form at jeg kunne cruise inn på sub 3:30, og med det forbedre tiden fra ifjor (3:30:36). Det ville gi meg litt lavere skuldre foran Berlin tenkte jeg, siden jeg da ville ha brutt den «magiske» 3:30 grensen. Forberedelsene var langtfra ideelle og når jeg dagen før fant fram løpetøyet var jeg veldig så usikker på hvordan beina ville reagere på et maraton løp.

Jeg hadde vært og hentet goodibag med både vaskemiddel og energi drikke (nei, jeg tok ikke feil), samt sokker, T-shirt, magasin og startnummer. Fine greier. Kjente litt på nervene, men det gikk fort over ettersom jeg ikke hadde dette som hovedmål. Skulle bare teste formen og finne ut av drikke og spise strategien. Var derfor svært rolig kvelden før og sov godt natten igjennom.

På løpsdagen var det opp og drikke en smoothie så tidlig som mulig. Løpet begynte 8.30, så det var greit å få i seg litt næring tidlig nok til at det ikke skulle bli noe krøll underveis. Hadde med meg noen Clif Shot Bloks energy chews med mountain berry smak. Det er så søtt og ekkelt at det må jo funke. Hadde bestemt meg for å ta en av disse geleklumpene hver femte kilometer. Hadde også med meg en drikkeflaske fra simple hydration. Flasken er utformet slik at jeg kan stikke den ned i bukselinningen og dermed ikke behøve å holde den hele tiden. Patenten er grei nok, men mine flasker har begynt å lekke, og jeg blir derfor klissvåt i shortsen om jeg har flasken full i vann. Jeg har derfor funnet ut at jeg starter med flasken tom, og fyller den på drikkestasjonene. Så lenge jeg har vann igjen holder jeg den i hånda, mens når den er tom stikker jeg den ned i shortsen. Dette hjelper meg å få nok drikke ettersom jeg er håpløs med å drikke ved drikkestasjonene. Der går det stort sett alle andre steder enn inn i munnen, og så er det fem kilometer til neste sjanse. I Stavanger er det fantastisk flinke frivillige som hjelper til og jeg spør rett og slett om de ikke bare kan tømme en kopp eller to rett i flasken. Funker som heia =o)

Da løpet startet var jeg mye roligere enn jeg har vært ved tidligere maraton løp. Jeg startet i rett tempo, la meg bak utelukkende kvinnelige løpere ettersom de av erfaring er langt bedre til å holde jevnt tempo enn overivrige mannfolk (som meg). Fikk derfor en perfekt åpning, samt hyggelig selskap de første 10-12km. Ut fra drikke stasjonen ved Mosvatnet (etter to runder rundt vannet) ble jeg plutselig helt alene. Den gruppen jeg hadde ligget med brukte mye lengre tid ved drikkestasjonen enn meg, og det var langt fram til neste gruppe. Dette var jeg forberedt på og løp derfor med Rich Roll Podcast på ørene og lyttet til et intervju slik jeg har for vane å gjøre når jeg løper alene. I Stavanger er det rundt 130-140 løpere så det er lett å bli liggende alene. Jeg hadde fokus på å holde jevnt tempo, og spise og drikke jevnt. Jeg hadde lagt opp til å ligge på ca 5.00 min/km og holde dette til rundt 30km. Derfra og inn skulle jeg se hva kroppen var i stand til, uten at jeg ville gå helt i kjelleren. Det var viktigere å forsøke å holde helt jevnt tempo til mål, enn å ta ny pers (den skal jeg ta i Berlin).

Det var igrunnen ikke før jeg passerte 30km at det var en som kom opp forbi meg (han stoppet et par kilometer seinere). Det var et par stykker som da hadde ligget i ryggen på meg en stund, men som ikke løp forbi. Jeg tolket det som at jeg holdt jevn fart uten å sakke av for mye. Beina begynte å bli møre og vinden tok litt mer når vi løp ut langs Gandsfjorden. Det er her jeg bruker å få det tungt. Ikke så mye i beina og kroppen, men hue begynner å tvile på hvor fornuftig det er å fortsette å løpe i dette tempo. Jeg tok igjen en eller to løpere som tydelig hadde det tyngre enn meg.

Ved 35km eller der omkring kommer de som løper halvmaraton inn på samme trase og jeg blir stadig forbiløpt av løpere som holder mye større fart. Dette er tungt psykisk, selvom jeg kan se at det ikke er noen maraton løpere som halser forbi. Jeg ble tatt igjen av 1.30 ballongen når det var 5-6km igjen. Et definitivt tegn på at jeg ikke ville greie sub 3.30 denne gangen. Jeg ble chicked av en maraton løper, som viste seg å komme inn som nummer to av damene. Hadde ikke vilje nok til å holde følge.

Nest siste kilometer har en stigning hvor jeg har måttet gå begge de to foregående gangene jeg har løpt i Stavanger. Et delmål var derfor å løpe hele veien i år. Det greide jeg, og var svært lettet når jeg rundet toppen og visste at det var stort sett nedoverbakke hele veien til mål.

Det ble medalje på meg. Ikke altfor utslitt, og relativt greit fornøyd med gjennomføringen. SOm en annen Sandnes gauk sa det, jeg var 73% fornøyd. Det beste var igrunnen at jeg rakk i mål i god tid før 9-åringen skulle løpe barneløpet. Han fikk også medalje og var minst like fornøyd.

Tallenes tale er grei. Mitt nest raskeste maraton løp er i boks. Slo min debut tid med 2 sekunder (Stavanger Maraton 2012), men er drøyt 4 minutter svakere enn i fjor (Stavanger Marathon 2013). Gjennomføringen var trolig det beste jeg har gjort med tanke på disiplin i starten, samt drikke og spise strategien. Det gikk med en tre-fire sukker bomber, samt sikkert to hele bananer totalt. Så mye har jeg ikke spist på en maraton før. Det å bli nummer 23 totalt og nummer 4 i klassen er jeg også godt fornøyd med. Top 25%, eller fast midpacker som de sier det.

Jeg har nå løpt fire maraton løp siden 2012. Beste tid er 3.30.36 fra Stavanger Marathon 2013 og svakeste tid er 3:38:50 fra New York City Marathon i 2013. Tror tiden er inne for sub 3.30 i Berlin. Jeg skal gå for det!

Stavanger Marathon -debut med tiden 3.34.54

Da var mitt første maraton tilbakelagt, og jeg må si jeg er fornøyd med gjennomføringen. Hadde satt som mål å løpe med rundt 5.00/km så lenge jeg klarte. Dette skulle bli en tid ned mot 3.30. Drømmen var nok sub 3.30, men realistisk sett var nok 3.30 det beste jeg kunne håpe på. Sluttiden ble 3:34:54.

Dagen startet tidlig og jeg var på stadion en drøy time før start. Jeg liker å ha god tid og det var det tydligvis flere andre som også likte. Det var såpass kaldt at jeg satte meg i garderoben og snakket med de som var der. Det var greit å kunne snakke litt løping med andre likesinnede for å få roet sommerfuglene i magen.

Starten gikk og vi løp et par runder rundt på stadion før det var en runde på utsiden. Deretter var det to runder rundt kvartalet før vi løp over til Mosvatnet for å løpe et par runder der. Synes nok det var litt kjedelig å legge opp løypa slik når det er så fantastisk mye fine turstier rundt omkring å ta av. Fordelen var jo at vi faktisk var godt igang uten egentlig å føle at vi hadde løpt noe særlig. Jeg forsøkte å løpe rolig i starten slik at jeg ikke skulle brenne alt kruttet på de første kilometrene. Det gikk forsåvidt greit. Fikk heng på et par grupper, og når det begynte å gå litt saktere enn målsettings tempo, løp jeg videre og tok igjen neste gruppe.

her ligger jeg sist i en gruppe rundt Mosvatnet (bilde lånt av kondis.no)

Når vi var ferdig med Mosvatnet, og krysset over til Stokkavatnet ble jeg liggende 50m bak en gruppe på 4-5 løpere. Det går litt nedover på denne strekningen, men jeg greide ikke helt å ta de igjen. Ser i ettertid at jeg nok skulle sett litt mer på klokka enn på de som lå foran. Det gikk litt fort på dette partiet men beina kjentes veldig fine så jeg rullet bare på.

Jeg tok igjen gruppen foran da de stoppet ved vannstasjonen for å drikke. Jeg hadde med meg en Simple Hydration flaske som jeg rett og slett fylte opp ved behov. Jeg kunne da drikke når jeg var tørst og ikke bare ved vanningsstasjonene. Simple Hydration flasken fungerer utrolig bra og det beste er at du ikke kjenner at du har den med deg. Før løpet hadde jeg bestemt meg for at jeg kun skulle drikke når jeg kjente at jeg var tørst. Dette er litt mot den vanlige oppfordringen til å drikke masse, gjerne før du blir tørst. MIn erfaring er imidlertid at jeg greier meg med lite vann, og at så lenge jeg drikker når jeg er tørst vil ikke det gå utover prestasjonen. Jeg er nok påvirket av boken Waterlogged av dr. Tim Noakes som jeg holder på å lese. Her hevder han kort og godt at det er sportsdrikk produsentene som har innført holdningen til å drikke så mye som mulig under maraton løp, og ikke vitenskapelige undersøkelser.

Fra 18-20 kilometer og til mål løp jeg stort sett alene. Dette var på en måte litt uventet ettersom jeg tenkte at det sikkert var mange som hadde samme mål som meg. Løpe på ca 3.30. Nå er jeg imidlertid vant med å løpe alene, så det var like greit. Jeg hadde med meg min ipod nano, men valgte å ikke bruke den. Det var et par løpere som holdt samme fart som meg, men som var 50-60m lengre fremme. Ettersom jeg hadde sett at jeg hadde løpt litt friskt og måtte passe bedre på tempo, så prøvde jeg ikke å ta disse igjen. Ved vannstasjonene tok jeg likevel godt innpå ettersom jeg ikke behøvde å stoppe hver gang. Når vi kom til Forus hadde jeg tatt igjen en av de som løp foran. Han sakket relativt fort ned så jeg tror nok han begynte å kjenne det.

Fram til 30-32 kilometer holdt jeg målsettings tempo og lå godt an til å løpe på sub 3.30. Ved passering 32 kilometer hadde jeg en snitt tempo på 4.58/km. Herfra og inn ble det tungt. Jeg spiste noen biter CLIF shot blocks og kjente at jeg fikk litt energi av de. Var imidlertid såpass kjørt at det ikke varte så lenge. Jeg har jo hørt fra mer erfarne løpere at det er de siste 10 kilometrene som er de vanskeligste, så jeg var litt forberedt på at det skulle bli tungt. Når jeg så at kilometer tidene begynte å øke, uten at jeg hadde mulighet til å gi på mer, kom huet fram til at målet nok ikke var innen rekkevidde. Det var da egentlig bare om å gjøre å komme seg inn til mål uten å stoppe helt opp. De siste 5-6 kilometrene hadde jeg egentlig lyst til å stoppe, og når den siste bakken inn mot sentrum kom, var jeg ikke tøffere i huet enn at jeg måtte gå noen meter. Jeg tenkte jp at det var litt ugreit å måtte gå når det var bare en liten kilometer igjen, men beina var så kjørt at det ikke var noe å hente. Tenkte faktisk tanken på å løpe inn til bilen ved togstasjonen istedet for de siste 300 metrene rundt Breiavatnet og i mål, men kom selvsagt på bedre tanker. 100 meter fra mål fikk jeg krampe i den ene leggen, men da var det nok adrenalin (og publikum) til at jeg løp helt inn. Litt kult å høre speaker rope nummeret mitt og tiden 3.35 og oppfordre til ekstra applaus. Det var jo mange halvmaraton løpere som løp betraktelig fortere enn meg de siste 100 metrene =o)

Hørte etterpå at det var noen løpere som hadde løpt feil og mente det var dårlig merket. Jeg må si at jeg ikke hadde noe problemer med å følge merkingen. Det var riktignok et par av kilometer merkene som tydelig var satt feil (kanskje av noen artige unger i nabolaget?), men det var aldri noe problem å se hvor vi skulle løpe. Det var ved de fleste veikryss også personale fra militæret som stoppet trafikken og pekte retning for oss løpere. Stor takk til alle de som gjorde en innsats ved vannstasjonene og ikke minst alle publikum som stod rundt løypa og heiet.

Resultatlister kan finnes på Stavanger Marathon sine hjemmesider.

Jeg ble nummer 38 totalt og nummer 6 i klassen M40-44 =o))