…to run or not to run?

Dette synes å ha vært gjennomgangs temaet i sommer. Små plager har blitt store plager som har blitt andre plager… Når en «niggle» har blitt bedre har en annen kommet og ødelagt for løpegleden. Nå har jeg i snart to måneder løpt og ikke løpt om hverandre. En sommer som i utgangspunktet skulle være ideell for maksimal oppkjøring til høstens store maraton mål har kommet og gått med langt mindre løping og mye mer tenking enn planlagt. Det er ikke få ganger jeg har løpt med en tanke om dette egentlig er så lurt, om vondtene egentlig er såpass alvorlige at jeg burde stoppe, bare for å legge inn en ekstra sløyfe for å logge enda en kilometer…

Hva har jeg så kommet fram til? Hvorfor har sommeren egentlig blitt ødelagt utfra et treningspespektiv? Kunne jeg gjort ting anderledes?

…så legger vi alla tankar i en låda och setter den åt sidan =o)                                          (Yoga 101)

En litt for optimistisk og ivrig treningsplan ble lagt tidlig. Tanken var at jeg for en gang skyld skulle følge et opplegg, slik at hviledager og rett balanse av intervaller og langkjøringer skulle gjennomføres for å få et så opptimalt opplegg som mulig. Dette var på en tid da formen var veldig bra og kroppen responderte godt på mye trening. I ettertid ser jeg at det ble for rask overgang fra friløping (eller lapskaus løping) til strukturert intervall løping. Selvom mengden, hverken i distanse eller tid per uke, ble endret vesentlig, var det intensiteten (mest av alt tempo) som økte for mye på for kort tid. Jeg la rett og slett lista litt for høyt og sta som jeg er fulgte jeg planen så godt som familielogistikken tillot. Jeg lyttet ikke til kroppen i tilstrekkelig stor grad (les; ikke i det hele tatt). Når jeg begynte å kjenne smerte i lysken, tok jeg ikke hensyn til dette ettersom jeg jo greide å løpe igjennom øktene slik treningsplanen sa. Hadde jeg bare lyttet til mine egne råd, ville nok sommeren sett ganske annerledes ut. I tillegg tenkte jeg at styrke or rørlighets øvelser var bortkastet tid og droppet glatt alle disse øvelsene fra programmet. For en mindre elastisk person (kremt) som meg var nok dette en av de dummeste tingene jeg gjorde. Uten øvelser som øker / opprettholder bevegeligheten i hofte, rygg og skuldre, gjør økt intensitet og styrke til at bevegeligheten blir innskrenket.

selv løping med grannystrømper var ikke nok

Selv da jeg, etter fem seks uker, tok grep og gikk til fysioterapeut, var jeg ikke smart nok til å holde igjen og ta pause i løpingen. Jeg var nok redd for å miste fremgangen som hadde kommet. Jeg var redd for at et par-tre uker uten løping for å bli skadefri ville ødelegge for høstens drøm om sub 3:30 på maraton. Jeg tenkte ikke på at en pause ville vært en investering i , eller en forsikring om, at jeg kunne stille til start på disse løpene. Den tanken var helt fremmed for meg. En planlagt løpeøkt gjennomført med litt vondt var bedre enn å ikke gjennomføre økten. Jeg var blendet av målet og så ikke at veien fram dit tross alt er viktigere å ha fokus på.

Strive for progress, not perfection!

et luftslott i horisonten?

Et velmenende råd jeg ville gitt en annen løper i samme situasjon ville være å ta pause fra løpingen til skaden var borte. Gjør alternativ trening som styrketrening, sykling (nuvel), svømming (yeah right) eller yoga(!) for å holde formen ved like mens skaden heles. Etter at skaden er borte gjelder det å starte rolig og øke forsiktig med mengde og intensitet. Slike råd er lette å gi men vanskelig å følge. Jeg har tenkt dette mange ganger, at nå skal jeg ta en god pause slik at foten kan bli bra. Det har holdt noen dager, men så har løpelysten tatt overhånd og smertesignalene har ikke kommet helt fram.

nå blir det «ijsje» løping før beina er klare

Ferie er tid til ettertanke og rolige (les; rastløse) dager. Enkelte løpeturer har det blitt, men beina er tunge og mangler futt. Det er ingen flyt og løpesteget minner mest om en kalvbeint elefant. Foten er fortsatt ikke helt bra (stram akilles og ømt på innsiden av helen) og etter flere stranddager og to tre dager med tramping i DisneyLand Paris er løpelysten så stor at det er vanskelig å være fornuftig. Nå kreves det stor selvdisiplin å ikke snøre på seg løpesko. Kilometerjunkien i meg skriker. Tankene om forestående løp og manglende trening er urovekkende. Manglende plasseringer og digitale merker fra strava.com challenges er vanskelig å akseptere. Disse tingene er jo bare tull og tøys selvfølgelig, men likevel viktige i en løpeavhengigs hverdag.

Jeg er en løper, og jeg har et problem.

Må bare sette ting litt i perspektiv for å innse galskapen av og til. Nå SKAL jeg ta det rolig til foten er happy igjen.

nå legger jeg beina på bordet og nyter resten av sommeren (liksom!)

Treningsplan versus friløping

Jeg har i flere år løpt mer eller mindre uten mål eller mening, det jeg kaller friløping. Det vil si jeg har løpt mye, ofte og langt men uten å følge noen form for plan eller treningsprogram. Ikke siden jeg startet med et fra-sofa-til-10km-på-10-uker program tilbake i 2010 har jeg fulgt  et fast opplegg. Det har stort sett basert seg på hvordan dagsformen er eller hva jeg finner ut av når jeg setter avgårde. Jeg skal innrømme at det stort sett har blitt junk-miles med enkelte innslag av intervaller, tempoløp, terskeløkter og bakkedrag. Formen og farten har økt jevnt og trutt og jeg har kunnet løpe lengre med høyere fart uten å svi av mer krutt, så noe riktig må jeg ha gjort.

Etter tre maraton løp over to år med tider som 3.34, 3.30 og 3.38 kan man kanskje si at jeg i det minste har vært stabil, men noen fremgang av betydning kan jeg vel ikke skryte av. Så da det ble en åpning for at jeg nå skal løpe Berlin Marathon med Springtime.no til høsten, og at det dumpet en bok av Anders Szalkai (Maraton och andra långlopp) uventet ned i postkassen med fiks ferdig treningsprogram tenkte jeg at det «skulle være artig å prøve» som Reodor Felgen sa det.

Szalkai sitt opplegg er delt inn i forskjellige tidsmål; 2.40-3.00, 3.15-3.30, 3.45-4.00, 4.15-4.30 og 4.45-5.00. Mitt maraton mål er sub 3.30, med håp om sub 3.15 på sikt. Da skulle det være naturlig å velge programmet som sikter seg inn på dette tidsmålet, men nei. Jeg så over og fant at ukestotalen de første ukene var på beskjedne 30-50km. Riktignok øker dette til en topp på drøyt 80km noen uker før konkurransen men kilometerjunkien i meg sa at dette ble for lite. Jeg ville aldri greie å «bare» løpe 30km en uke når jeg stort sett har ligget på 60-70km per uke i snitt det siste året. Derfor tok jeg utgangspunkt i 2.40-3.00 programmet, men justerte tempo på de forskjellige øktene til å passe et tidsmål på 3.15.

Jeg har vært relativt tro mot programmet og fulgt de fleste øktene. Enkelte økter har jeg stått over, når beina ikke har vært tilstrekkelig restituert eller noe har kommet i veien, men langt de fleste har jeg fulgt. Det er nok ikke alle intervall dragene som har vært kjørt på mål tempo, men stort sett har jeg greid å holde ut uten at min Garmin har gått helt av skaftet med å si «speed up».

Før programmet startet for alvor, 20 uker før konkurranse, fikk jeg testet ut noen av intervallene mer som «friløping». I ettertid ser jeg at det ble litt i overkant ivrig med en ukeavslutning hvor jeg fredag gjorde en 5km test og kom under 20 blank for første gang i min løpekarriere etterfulgt av to langtur dager med 20+km i relativt greit tempo. På toppen av dette kjøpte jeg en Redcord slynge og dro til med slyngeøkt hver dag denne uken. Jeg ble premiert med en merkelig smerte i lysken. Det knøyt seg skikkelig når jeg løp og satt i en stund etterpå. Var en stund usikker på om det var brokk eller strekk. Jeg skylder selvsagt på slyngetreningen, men etter et par turer til fysioterapeut med diagnose overbelastet adduktor longus er det vel heller løpingen som må ta skylden.

Jeg gikk selvsagt ikke til fysioterapeut med en gang. Det humpet og gikk en 6-7 uker med varierende smerte. Ettersom jeg fikk gjennomført de fleste treningsøktene, og at jeg kjente at lyskestrekken ikke ble noe værre var det jo bare å kjøre på. Det gikk fint helt til jeg dro på litt mye på en intervall økt og fikk problemer med akilles. Ok, det er lenge siden jeg har vært plaget med akilles eller andre «løpe» skader, men nå tenkte jeg at det måtte tas noen grep. Time bestilt og gjennomført med akupunktur for første gang, kjente jeg allerede dagen etter at adduktor longus var mye bedre. Akilles regnet jeg med at ville gå over av seg selv etter et par dager med restitusjon. Det ble ikke bedre. Flere følgefeil kom. Sannsynligvis etter ufrivillig å kompensere for vond lysk og deretter akilles ble jeg satt på sidelinjen og kunne ikke løpe. En smerte på utsiden av ankelen satte en effektiv stopper for enhver form for løping.

Etter nesten en uke uten løping var det klart for ny time hos fysioterapeut, med innslag av to kiropraktorer, massage og en alvorlig runde med akupunktur (fikk beskjed om at jeg måtte ha høy smerteterskel. Var bare å bite tenna sammen og tenke på at jeg skulle muligens kanskje få løpe igjen sanrt). Foten hadde virkelig knytt seg og flere av beina i foten var låst fast. Nå kjennes det ut som at noen har trampa meg på foten og tuppa meg i leggen, men håper at det løsner til i morgen. Blir en liten tur om alt kjennes greit ut da.

For å konkludere, friløping har holdt meg så godt som skadefri med sakte fremgang uten de helt store reultatene. Treningsplan gir resultater. Ingen tvil om det. MEN jeg må bli flinkere til å ta signaler tidlig og ikke risikere følgeskader med resultat å bli satt på sidelinjen (les sofaen). Skader nok ikke med litt tøying og bøying, og så har jeg fått slyngeprogram for ubevegelige hofter av fysioterapeuten. Har nok lært litt (tror jeg) av dette også =o)