41. BMW Berlin Marathon 2014

Berlin Marathon kom på planen etter en fantastisk training camp med Springtime i våres. Høy på endorfin rus fikk jeg tilbud om plass i Berlin og var ikke vond å be. Siden da har Berlin vært årets store mål. Her var det muligheter for å bryte den (for meg) magiske grensen på 3.30. Jeg var jo så nærme i Stavanger Marathon 2013, med fattige 36 sekunder. Siden påmeldingen i slutten av april har all trening vært fokusert på Berlin. Et litt uoppnåelig mål ble satt om å løpe sub 3.25. Skulle man først løpe i verdens raskeste maraton var det jo likegreit å satse høyt.

-er ønske om ny pers og sub 3.30 oppe i det blå?

-er ønske om ny pers og sub 3.30 oppe i det blå?

Jeg reiste altså med Springtime Travel (springtime.no) som jeg også gjorde til New York både i 2012 og 2013, samt til Training Camp i Portugal som absolutt kan anbefales. Springtime tilbyr en lang rekke løpereiser til mange av de mest kjente maraton løp over hele verden. De tilbyr også forskjellige utflukter og sightseeing i storbyene. Så også i Berlin. Jeg var med på en tur rundt til de mest kjente landemerker og fikk knipset noen bilder. Det var igrunnen en veldig fin måte å roe ned på dagen før løpet. Unngikk ihvertfall fristelsen til å løpe rundt på shopping =o)

-muren ble besøkt dagen før løpet. Håpet var at det ikke skulle gjenta seg under løpet...

-muren ble besøkt dagen før løpet. Håpet var at det ikke skulle gjenta seg under løpet…

Breakfast run
Dagen før maratonløpet var det arrangert et frokost jogg på ca 5-6km med avslutning på Olympiastadion. Jeg tenker det er greit å få luftet beina litt dagen før et maraton samt kjent litt på stemingen. Det var en veldig rolig tur, med masse tid til prating og muligheter for løpeselfier.

- breakfast run med springtime reiseleder Janicke (lettbent.no) som jeg løp mye med i Portugal også

– breakfast run med springtime reiseleder Janicke (lettbent.no) som jeg løp mye med i Portugal også

- Janicke og jeg hadde samme mål (-ish) og vi ble til å løpe mye sammen under maratonet også (foto: Erik Boye)

– Janicke og jeg hadde samme mål (-ish) og vi ble til å løpe mye sammen under maraton løpet også (foto: Erik Boye)

Berlin Marathon
Startskuddet går og ballongene stiger til værs. Vi som starter litt lengre bak enn eliten har enda 4-5minutter før vi passerer start og setter igang Garmin klokka. Planen for 3.25 vil være å ligge på ca 4.50 tempo hele veien. Første kilometer går litt tregt ettersom det er mange løpere og vi løper sikk-sakk for å komme igang. Janicke og jeg løper de første kilometrene sammen. Det vil si vi har kontroll på hverandre ettersom det å løpe ved siden av hverandre ikke er mulig med så mange løpere. Det er brede og fine veier og jeg var litt overrasket over at det ble såpass trangt. I New York var det ikke noe problem i det hele tatt, men det var tydeligvis mange i samme startgruppe som ville åpne langsommere enn vi gjorde. Et par tre kilometre inn i løpet hadde jeg kommet ned på 4.50 tempo og starten gikk bra. Pusten kom rolig igang og jeg ble ikke stresset av all sikk-sakk løpingen.

Både Janicke og jeg var flere ganger innpå om det ikke gikk litt fort, og at vi kanskje skulle sakke litt av. Jeg holdt øye med pulsen og så at den ikke gikk over 145-150, noe som er et greit nivå for meg. Jeg vet jeg holder lenge på denne pulsen. Beina føltes lette og fine ut og det rullet greit på for begge.

Ved 14 kilometer fikk jeg litt sjokk. Garmin klokka som hadde gitt rundt 4.50 på kilometeren sa plutselig at siste kilometer gikk i 5.21 fart. Hadde jeg sakket av? Janicke var i prat med en annen løper og jeg hadde mistet de litt av syne. Det var ikke her jeg skulle begynne å slite! Jeg var innstilt på å få det hardt rundt 30km. Det har jeg gjort på samtlige andre maraton løp. Mentalt var jeg innstilt på å være tøff med meg selv fra 30km og inn. Ikke ved 14km. Tempo, som jeg trodde var jevnt, ble satt opp med det jeg antok var 20sek raskere. 15km merket nærmet seg. Pip kommer det fra Garmin og tiden siste kilometer var 4.34. Hmmm, det var litt fort. Jeg justerte ned igjen og forsøkte å finne rytmen tilbake. Noen kilometre senere kommer Janicke opp og lurte på hvordan det gikk. Hun hadde sett at jeg tok av =o)

Vi holdt sammen og passerte halvmaraton på 1.42.30. Perfekt timing til 3.25.00. Beina var fine, pusten rolig, og pulsen var jevn og fin. Det gikk smått for fort og vi sakket ikke av selvom vi snakket om det. Tror på dette tidspunktet at begge var i flytsonen.

30km og hodet begynte å si at dette har gått for fort. Skulle jeg være smart å slippe Janicke (som tross alt er en sterkere løper enn meg) eller skulle jeg forsøke å holde sammen med risiko på å gå på en skikkelig smell. Bildet av muren lå i bakhodet. Jeg valgte å slippe. Sa til Janicke at hun måtte bare kjøre på helt inn, men at jeg måtte roe ned. Det ble fort en luke på 10 meter. En liten stemme sa til meg at det kanskje var lurt å ikke sakke for mye bak, men å se om jeg kunne holde litt til. 10 meter ble til 30 meter, og jeg var redd jeg skulle miste Janicke helt av syne.

«Vær tøff nå» sa jeg til meg selv. «Ikke gi opp». «Løp på». En sjekk på puls og fart sa at jeg ikke hadde sakket av altfor mye. Det gikk jo egentlig greit. Jeg bestemte meg for at jeg skulle holde Janicke fram til 37km. Da er det fem igjen, og jeg hadde såpass klar margin til å komme sub 3.30, at da ville pers være (nesten) garantert. Tunnel synet kom på. Ved en drikkestasjon løp jeg rett igjennom mens Janicke hentet vann. Jeg var fokusert på å holde farten, og merkelig nok gikk det greit. En og en kilometer. Pusten er rolig, beina holder rytmen, pulsen er fortsatt på rundt 150. 37km merket blir passert. «En kilometer til» sier jeg til meg selv. «38, 38, 38», og så «39, 39, 39»

Etter at jeg hadde passert 39km merket, og skulle da begynne å messe 40, sa jeg til meg selv at jeg kunne fortsette å si 39 (vel vitende om at jeg hadde passert), for på den måten å bli overrasket når jeg kommer til 41km merket. Genialt. På dette stadiet er jeg relativ enkel. Om jeg klarte å lure meg selv diskuteres enda, men jeg kom meg til 41km. Her begynte skylappene å forsvinne. Jeg var i fantastisk flyt. De siste kilometrene var harde men jeg holdt samme tempo og jeg hadde mer igjen. Jeg begynte å se etter Janicke. Hun burde være i nærheten ettersom jeg hadde holdt tempo. Det hadde vært så gøy om vi kunne ha passert opp under Brandenburger Tor og inn i mål sammen. Vi hadde løpt mange kilometre sammen, slik vi også gjorde i Portugal. Jeg så henne desverre ikke før etter målgang (les om hennes løp på lettbent.no)

Gjennom Brandenburger Tor og ned mot mål hadde jeg såpass mye krefter igjen at jeg kunne øke tempo. Ifølge Garmin klokka gikk siste kilometer i 4.35 fart og siste 0.4km i 4.21 fart (sluttdistanse ifølge klokka var 42.4km). Fantastisk følelse. Klokka stoppet på

3:23:00

Jeg perser med over syv minutter, og for første gang en klar negativ splitt. Dette etter den mest optimistiske starten noen gang.

-løpebling

-løpebling

for spesielt intereserte

for spesielt intereserte

En fantastisk løpereise, med en masse hyggelige folk. Springtime er dyktige på slike løpe reiser og Janicke en fantastisk reiseleder og god venn =o)

5 tanker på “41. BMW Berlin Marathon 2014

  1. Tilbaketråkk: Sandnes Halvmaraton 2014 | tommy50k

  2. Tilbaketråkk: 3-sjøersløpet 2014 | tommy50k

  3. Tilbaketråkk: Undheim Ultra 50km – i dag løp jeg 50k… | tommy50k

  4. Tilbaketråkk: Paris Marathon 2015 | tommy50k

  5. Tilbaketråkk: Paris Marathon 2015 | tommy50k

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s