Paris Marathon 2015

Sol, 40.000+ løpere, Triumfbuen, Eifeltårnet, vår i Paris, ny pers på maraton -det er klart det ble en opplevelse å løpe Paris Marathon i 2015!

Forberedelsene startet etter en fantastisk avslutning på løpesesongen i 2014 med Berlin Marathon, Sandnes halvmaraton, 3-sjøersløpet og debut på 50km i Undheim Ultra, alle med perseløp. Endorfinene raste og jeg følte at mye hadde løsnet på løpefronten. Jeg var klar for flere utfordringer og sjekket med Springtime Norge om de hadde plass ved London Marathon eller Paris Marathon, som begge går i april. London var nok førstevalget ettersom det er et av World Marathon Majors løpene, og det står på bucketlisten å gjennomføre alle de seks store. Paris Marathon er vel så stort med 54.000 påmeldte i 2015, og mitt tips er at dette blir en del av WMM dersom de utvider i fremtiden. Ok, til London Marathon er det nesten komplett umulig å få tak i startplass, ihvertfall når jeg var så sent ute som jeg var. Springtime hadde imidlertid plass til Paris Marathon, og timingen tre uker etter TrainingCamp var jo nesten perfekt. Påmelding ble gjort og oppladningen startet.

I hele vinter har jeg løpt jevnt og relativt mye. Det har blitt flere gode langturer, og de fleste i et greit tempo. Jeg har ikke fulgt noe treningsprogram eller eget opplegg, annet enn at jeg har forsøkt å løpe 70-80km hver uke, og prioritert langturene. Det er mulig langturene ikke har vært lange nok og at de har hatt en tendens til å gå litt fort. Det ligger vel sikkert i grenselandet som enkelte kaller lapskaus trening eller junkmiles. Det er nå engang sånn jeg liker å løpe, så jeg har ikke vært så veldig bevisst eller bekymret for dette opplegget. Jeg koser meg masse når jeg er ute, og jo lengre/fortere jo bedre. Det jeg har merket er at pulsen har gått gradvis nedover når jeg holder samme hastighet på løpeturene. Det har jeg tolket som et godt tegn. Et tegn på at kondisjonen / utholdenheten blir stadig bedre. Farten derimot har jeg ikke gjort noe stort med før halvmaraton i Den Haag. Det fikk jeg også merke der. Jeg la derfor inn litt mer tempo fram til Paris Marathon.

Reisen hadde jeg fikset selv fra Stavanger ettersom Springtime har fly fra Oslo. Det var ikke noe problem og jeg var heldig og landet bare 5 minutter før flyet fra Oslo. Jeg fikk da lov til å sitte på med Springtime bussen fra flyplassen direkte til startnummermessen. Herlig service fra Springtime. Etter å ha plukket opp startnummer til løpet og T-shirt og et norsk flagg til Breakfast Run, surret jeg litt rundt inne på messen før jeg gikk ut og nøt solen i Paris. Jeg shoppet ingenting på messen. Ikke fordi det ikke var noe å finne for en komplett løpenerd med sans for duppeditter, men fordi jeg hadde bestemt meg for at det eneste jeg sulle kjøpe var et par nye Kinvara. Saucony hadde en av de store stands ved starten av messen (etter Asics), men de hadde kun tre skomodeller (Kinvara var ikke blant dem) og en service som stinket. Det ble derfor ingen shopping på messen.

Breakfast Run på lørdagen er en ting jeg har sansen for. Det kan sikkert diskuteres om det er lurt å løpe 5km dagen før et maraton, men for egen del er jeg så rastløs at jeg tror det bare gjør godt å få luftet løpeskoene litt. I hyggelig selskap med andre Springtime reisende, både debutanter og veldig erfarne maraton løpere, løp vi fra maraton målområde, til Eifeltårnet i rolig fart. Beina kjentes egentlig greie ut på denne turen. I mål ble det servert enkel frokost med croissant, kaffe, vann og bananer. Ettersom det var relativt kort vei hjem til hotellet, valgte noen av oss å gå tilbake. Resten av dagen ble tilbrakt stort sett i sengen med en god bok.

Foto: Janicke «Lettbent» Ekelberg

Løpet skulle starte 08:45 for eliten og 08:50 for min startgruppe (3:15 gruppen) og det var anbefalt å være ved start ca 08:30. Det skulle være felles avgang fra hotellet klokken 08:00 med en reiseleder som følge. Vi var bare to stykker som møtte opp, sikkert fordi hotellet lå veldig bra plassert mellom start og mål, med kort og enkel vei å gå til startområdet. De som hadde senere start kunne derfor vente på hotellet og rusle bort selv. Reiselederen fra Springtime hadde selv løpt Paris Marathon 20 ganger tidligere, men hadde måttet slutte med løping for et par år siden på grunn av et ødelagt kne. Vi fikk imidlertid mange gode tips om løypen og gode historier fra tidligere løp. Vel fremme ved startbåsen møtte jeg Janicke som hadde samme mål og plan som meg. Perfekt. Vi løp sammen mesteparten av tiden i Berlin også og ikke minst på TrainingCampen i Portugal. Tiden gikk fort fram til start, og stemningen bygde seg opp. Jeg var spent på hvordan beina skulle fungere. Det var litt kaldt ved start (tipper ca 10 grader) og jeg hadde med en gammel genser som jeg kastet rett før vi skulle begynne å løpe. Solen var fremme og det var meldt varmt, fint vårvær utover dagen.

Spente Springtime løpere før start. Foto lånt fra Springtime Norge på facebook

…starten gikk for eliten og fem minutter sener skulle det være vår tur. En gruppe (3:00) var mellom oss og eliten, det nærmeste jeg har vært eliten i noe stort løp. Da det var vår tur ble vi stående stille. I Paris gjorde de det nemlig slik at hver gruppe ble delt i en høyre og en venstre del, og de slapp først avgårde den ene halvdelen, før den andre fikk starte. Ingen problem ettersom det da ble litt mindre trangt nedover Camps Elysees, bare noe å være klar over. Tiden starter uansett når vi passerer start streken. Janicke og jeg passerte over startmatten samtidig og vi løp side ved side bokstavelig talt nedover Champs Elysees.  Nedoverbakke i starten er jo digg men kanskje litt farlig. Jeg hadde hørt at det var lett å starte litt for fort, spesielt de første 5km, på grunn av lett nedoverbakke og rette veier (samt litt adrenalin i starten?). Jeg vet at jeg har lett for å dra på for mye i starten, noe jeg vanligvis får svi for senere i løpet. Det var derfor ikke så merkelig at jeg lå et lite hakk foran Janicke i starten. Første kilometeren ble unnagjort på 4:40, helt perfekt etter planen. Dette tempo skulle vi holde hele veien for å sikre en god tid på sub 3:20, ny pers for begge og om beina og viljen var tilstede mot slutten av løpet var drømmen om sub 3:15 innen rekkevidde.
…5km ble passert på 23.13 (4:38 tempo), litt raskere enn planlagt tempo, men også derfor litt nærmere drømmen om sub 3:15. Beina var egentlig friske og pulsen som forventet litt høyere enn vanlig treningspuls på grunn av race modus. Løpesteget var derimot ikke like lett som vanlig. Jeg vet ikke om det var fordi jeg ikke varmet opp (i det hele tatt) og at muskler og sener derfor var litt kalde og stive, eller om det var noe annet. Det føltes som om jeg måtte jobbe litt mer enn den vanlige flyten jeg har på treningsturer. Kan hende det var litt høye skuldre på grunn av stemningen. Litt ekstra spent i kroppen. Jeg jobbet litt med å slappe av og få tilbake et lett løpesteg. Janicke slet imidlertid med høy puls og tunge bein og det var tydelig at hun ikke hadde dagen dessverre. Farten gikk litt ned og vi brukte ett minutt lengre tid på de neste 5km.

…10km ble passert på 47:25, og vi hadde da et snitt tempo på 4:44. Fram til 15km gikk det gradvis litt saktere med Janicke og meg, og vi passerte sammen på 1:12:30. Snitt tempo var da 4:49 og Janicke var begynt å stivne. Jeg hadde fått en langt lettere reise så langt, og det var klart at vi ikke ville kunne fullføre sammen. Jeg hadde egentlig planlagt å holde litt igjen fram til halvmaraton for ikke å møte veggen ved 30km slik som jeg har gjort i de fleste tidligere maraton. Jeg var derfor ikke veldig bekymret for at det hadde gått litt saktere enn planlagt fram til 15km. Det var igrunnen bare bra og skulle vise seg å være gull verdt senere i løpet.
…15km ble passert og jeg ønsket Janicke lykke til videre og seg ifra. Det skulle dessverre vise seg at Janicke fikk en veldig tøff reise inn til mål og hennes 20. fullførte maraton. Imponerende og sterkt å gjennomføre når beina ikke vil. Maraton er nådeløs når ikke alt fungerer.
…20km ble passert på 1:34:44 og total snitt tempo var tilbake til 4:44. Fra 15 til 20km hadde jeg min raskeste 5km i løpet på 22:14. Typisk meg å springe hals over hode når jeg blir overlatt til meg selv. Jeg trenger definitivt å passe bedre på klokken, eller sørge for å løpe med noen som løper mer fornuftig (noe som jo var planen =o) ). Nå skal det sies at det var litt nedoverbakke samt at jeg ble liggende i en gruppe som holdt god fart.
…25km kom nærmest litt brått på. Jeg hadde passert halvmaraton på rett over 1:40, perfekt for sub 3:20. Beina var fremdeles greie, pulsen vanlig og hodet var med. Kilometertiden var litt raskere enn måltempo, men følte at jeg ikke presset for mye. Kunne jeg greie å holde dette tempo inn ville jeg komme veldig nærme 3:15… Passering 25km ble gjort på 1:57:33 og total snitt tempo var på 4:42.
…30km kom like ved Eifeltårnet og passering på 2:20:51. 4:41 snitt, nesten helt perfekt i forhold til planlagt snitt tempo på 4:40. Dette var et punkt i løpet jeg hadde tenkt mye på før løpet. Jeg hadde visualisert at jeg skulle løpe «gjennom veggen» ved 30km og ha nok krefter til å holde farten. I Berlin var det her jeg fikk en «mental knekk», mer enn at beina var slitne. I forberedelsene hadde jeg derfor bestemt meg for at jeg ikke skulle tenke meg selv ned, men bruke samme taktikk som funket i Berlin og Undheim. Ta en kilometer av gangen. Konsentrere meg om å holde farten jevn og fokusere på neste kilometerpassering. I Paris var hodet derfor klar til oppgaven. Beina derimot sa ifra at det begynte å bli langt. Leggene begynte å stivne en plass mellom 27 og 30km. Det var begynt å bli litt varmere, uten at det var noe stort problem. Jeg hadde drukket greit ved vannstasjonene hver 5. km, og spist et par bananbiter. Jeg hadde med meg GU Chomps (kjøpt på løpeskjørt.no) og planen var å spise en bit hver 5km fra 25-30km og inn. Som vanlig så sent i løpet hadde jeg ingen lyst på hverken vann eller noe å spise. Note to self: øv på å spise / drikke mot slutten av langturene. Det ble med tanken.

…35km passering og klokka sa 2:44:55. Siste fem kilometer på 24:04, eller 4:48 tempo. Jeg hadde nok med å holde dette tempo. Leggene var skikkelig stive og jeg var redd for å få krampe. Det var et par brosteinspartier som var spesielt vondt å løpe på. Jeg tenkte at jeg måtte holde så jevnt tempo som mulig for ikke å få krampe i begge leggene. Ikke turte jeg å stoppe, selvom jeg hadde mest lyst til å gå. Jeg passerte jevnlig løpere og det ble motivasjonen. Mange måtte gå, og det var flere som stod og strakk ut kramper langs veikanten.
…40km passert på 3:09:23 og bare drøyt 2km igjen. Leggene var skikkelig vonde å løpe på. Jeg hadde regnet som gal på slutt tiden de siste kilometer passeringene. Kunne jeg greie pers? Så sent i løpet er selv veldig enkle regnestykker, svært vanskelig å få til. Men passering sub 3:10 på 40km var grei skuring. Så lenge jeg lå sub 5 minutter på de siste to kilometrene skulle det være fullt mulig. Garmin klokka og de offisielle kilometer markeringene var ikke helt enige om lengden. Garmin ga meg kilometerpassering litt tidligere enn de offisielle. Jeg visste derfor at jeg måtte løpe veldig fort for å komme sub 3:20 (med mindre løypemarkeringene var satt feil og mål kom litt fortere… hehe). På stokk stive bein var jeg mest opptatt av å ikke måtte stoppe. Fartsendring var mest helt ute av bilde, uansett hvor nærme det vil bli pers. Jeg hadde imidlertid god tro på at det skulle gå helt inn til mål. Det var det jeg sa til meg selv det siste stykke «…helt inn til mål, løp helt inn til mål…»
…mål passering og en rask titt på klokken. 3:21! YESSS! Det ble pers! 3:23:00 i Berlin var ikke et enkelttilfelle. Jeg hadde løpt like godt (og litt fortere) i Paris. HERLIG. Litt skår i gleden var å være mutt alene blant hundrevis av løpere. Ingen å glede seg sammen med. Sliten, glad, vondt i beina, lettet, gikk jeg med strømmen av mer eller mindre haltende løpere og fikk finisher T-shirt, poncho, medalje og vann. Var enormt tørst, og det var blitt godt og varmt. Litt banan og appelsin gikk også ned. Mer vann. Drakk et par tre flasker vann. Jeg MÅ bli flinkere til å drikke mot slutten av løp. Et stykke oppover veien traff jeg Kim som hadde løpt i første startpulje (3:00) og var også godt fornøyd med sitt løp (2:56:41). Vi ble stående å prate litt, tok litt bilder, forsøkte å strekke litt på vonde bein og fikk litt krefter tilbake. Kim gikk etterhvert til sitt hotell, og jeg ble stående litt til for å se om Janicke var like bak. Det var flere norske som kom bort og slo av en prat. Veldig greit med stort norsk flagg på T-skjorten. Mange hyggelige løpere. Lånte bort telefonen til en som skulle forsøke å finne kona i menneskemengden. Etter en liten time i solen ruslet jeg tilbake til hotellet for et varmt bad og en velfortjent hvil på sengen. Utover ettermiddagen kjente jeg at det begynte å knyte seg litt i brystet, og halsen skurret. Vel vel ikke noe å bry seg med nå etter løpet.

…litt glad da =o)

After-run middag med Springtime er alltid en «höydare». Det var mange lykkelige (og enkelte ikke fullt så lykkelige) løpere. God middag, godt selskap, godt drikke. De fleste med medaljen rundt halsen. Det er noe med det å kunne gå med medalje uten å virke som en komplett idiot. Etter et maraton SKAL man gå med medaljen. Etter middagen var vi en liten gjeng norske og svenske som gikk til en bar like ved Triumfbuen for å feire våre bragder videre. For min del ble det kveld litt før midnatt. Stemmen var nesten borte, og forkjølelsen hadde satt seg i brystet. Leggene var fortsatt stive og ømme.

Hjemreisen hadde jeg også ordnet selv. Av familielogistikk hensyn hadde jeg valgt å ta et relativt tidlig fly og dro fra hotellet i ti-tiden. Jeg hadde nesten ikke sovet noen ting om natten. Leggene murret kraftig og jeg hadde litt feber. Litt trøtt og med post-maraton blues fant jeg en AirFrance buss som tok meg til flyplassen. Etter litt traving rundt på CDG, fant jeg omsider riktig innsjekkings skranke. Note to self: sjekk hvilken terminal innsjekkingen er før du reiser til CDG flyplassen. Leggene var stive og vonde, og det var ikke godt å gå i det hele tatt. Jeg har sjelden hatt så mye problemer med beina dagen etter et løp. Kan tyde på at jeg tok ut det beina var gode for (for å se positivt på det). Jeg rakk flyet og kom meg greit hjem.

Etterpå har jeg vært så forkjøla som bare mannfolk kan bli. Hoste, feber og slapp i kroppen. Kanskje like greit for leggene innbyr IKKE til løping, selv nå en uke etter løpet. Musklene er som harde knuter, og både tøying, smøring og rulling har ikke hjulpet. Må nok bare ta tiden til hjelp og begynne smått og forsiktig når forkjølelsen slipper taket. Typisk da at vi har sol og fint vær i #HerligeSandnes for tiden. Jeg har ingen planlagte løp nå før Perth City to Surf i slutten av august. Skal nok bli greie på det før den tid, så går jeg for sub 3:15 der =o)

Springtime TrainingCamp Monte Gordo 2015

Jeg gjentok suksessen fra ifjor og ble med Springtime på Training Camp i Portugal. Monte Gordo er en liten by like ved grensen til Spania på Algarve kysten. Stedet er godt egnet for løping med mange fine grusveier i skogområder, samt litt lengre runder på asfalt. Opplegget til Springtime er fantastisk med så mange som 70 forskjellige økter å velge mellom i løpet av uken. Det er alt fra yoga, pilates og dans, innom styrke og X-body fit, til rene løpeøkter av forskjellig art. Med et brukket ribbein og litt skranten vilje til å gjøre noe annet enn å løpe, ble det med tanken i år å være med på andre økter enn løpeøktene.

Det ble derfor løpt mye og logget mange kilometre. Fra mandag til søndag rundet jeg 180 kilometer, de fleste av disse sammen med andre kilometer junkies (lettbent og oksavikingen blant andre) som ikke lar seg be to ganger om å bli med på en løperunde. Når jeg er inne på det så vil jeg nevne at det å dra på Training Camp med Springtime nærmest garanterer at du blir kjent med likesinnede. Det var mange herlige mennesker (30 norske og 170 svenske) med vidt forskjellig ambisjonsnivå, men alle med en herlig glede av det å trene og for de fleste gleden med å løpe. Det var ikke alle som løp 180km (vel ok de færreste løp 180km), men på løpeøktene var det godt oppmøte.

Norsk sammarbeidspartner denne uken var KONDIS og svensk sammarbeidspartner var Team Stockholm Marathon. Det var derfor mange med og det ble greit delt inn i mindre grupper etter hvor fort man ønsket å løpe. Jeg valgte stort sett den nest raskeste gruppen som holdt ca. 5:30 tempo. Det passet rimelig bra på de fleste øktene.

En av de øktene jeg vil trekke frem er kortintervaller på bane som vi gjorde på mandagen. Jeg har ikke mye erfaring med å løpe på bane, og jeg har ikke mye erfaring med kortintervaller. Den ene gangen jeg lusket rundt på Sandnes stadion for å kjøre intervaller delte jeg etterhvert banen med Henrik og Filip Ingebrigtsen som tok noen korte drag. Følte igrunnen ikke at jeg passet inn da. Det var derfor med litt blandet følelse at jeg ble med gjengen inn på banen for å kjøre 20 ganger 40sek/200m med 40sek hvile og «dobbel hvile» etter hvert femte drag. Jeg lå som sagt i gruppe 2 og mener det ble nevnt at vi skulle holde ca 3:20 tempo og løpe ca 195m på 40sek. Har ikke regnet på det men satser på at det stemmer. Jeg la meg langt fremme og løp jevnt til 200m (+/-2m) på de tilmålte 40 sekundene. Etter tre serier av fem drag begynte jeg å kjenne det og vurderte å stå av. Det er imidlertid noe med det å løpe med andre. Det er ikke like lett å si at nå er jeg fornøyd, nå vil jeg ikke mer, når de andre stiller seg opp og er klare for å ta de siste fem dragene også. Jeg beit tenna sammen og kjempet på. Jeg holdt hele veien og siste draget ga jeg alt jeg hadde igjen og la meg i tet. Opp på oppløpssiden hørte jeg et par andre som nærmet seg og jeg bestemte meg for å gi de kamp til døren. Med en liten fartsøkning greide jeg å holde de bak meg og gikk først over «mål». Det siste ble derfor klart det raskeste draget. Det er sikkert ikke helt slik man skal løpe intervaller, men moro var det.

Neste «kvalitetsøkt» jeg vil trekke frem er en terskellangtur som vi hadde på tirsdagen. Her begynte vi i oppvarmingstempo før vi skulle øke tempo i perioder på 10min, 20min, 15min, 10min og til sist 5min (om jeg husker riktig). Fartsøkningen skulle være på ca 20sek/km og det var 2min rolig løp mellom «intervallene». De førtse 10+20min skulle gå i 4:37 tempo, de neste 15+10min i 4:23. Runden vi skulle løpe var på ca. 20km og går blant annet innom Castro Marim. Jeg kjente tidlig at dette ikke ville holde. De siste 5min skulle gå i rundt 4:12 tempo, og jeg kunne ikke se for meg at jeg ville kunne greie det. Etter 20min draget slapp jeg derfor feltet og la meg heller i et passende langkjørings tempo. Heldigvis fikk jeg følge og det ble derfor en bra tur likevel. Det hadde regnet litt i begynnelsen av turen og utover tok det seg skikkelig opp. Det kom en real byge når vi var vel to tredeler igjennom. Litt kalde og veldig våte kom vi tilbake til hotellet og det gjorde godt med et varmt bad. Selvom økten ikke ble som planlagt, vil jeg si at jeg hadde utbytte av den. Jeg skal nok også legge inn slike økter utover sesongen for å få litt mer fart i beina.

Fjelløkten på torsdag var nok en gang ukas høydepunkt. Først en fin runde i fjellet på 14 (nesten 15) kilometer. Tok det relativt rolig ettersom jeg også skulle løpe hjem til hotellet. En tur på ca 28km for det meste på asfalt. Det var en god pause mellom fjell-runden og starten på hjemturen. Fikk spist og drukket litt. Det var ikke like varmt som ifjor, men heller ikke kaldt. Egentlig ganske perfekte forhold. Våren har definitivt kommet til Portugal.

Jeg gikk de lengste bakkene («om en inte ser krønet skal en gå» var det en svenske som sa) og løp greit på flatene. Var litt gåen i beina fram til første pause hvor jeg fikk spist og drukket litt mer. Rett før pausen var det en svært lang bakke som jeg gikk mesteparten av. Tror dette var årsaken til at beina føltes fine etter den lille pausen, og da vi satte igang igjen var jeg lett og fin i steget. Praten gikk greit og farten ble ubevisst satt litt opp. Ved siste pit-stop var vi en liten gruppe som valgte å stikke litt før resten. Vi kom da fort inn på samme runde som vi løp terskeløkten på tirsdag. Jeg kjente at beina var fine og det gikk i et behagelig tempo. Litt sånn cruise følelse, som om jeg kunne løpt et par timer til uten problemer. Siste stykket inn mot hotellet går langs en helt rett gågate/vei og tempo ble sakte men sikkert skrudd opp og siste stykket gikk i 4:12 fart, etter mer enn 40 kilometer. Utrolig hva litt konkurranse instinkt og los på hotellet gjør med en løper. Løpeturen ble behørig feiret med Champagne i baren -skål!

 

En litt anderledes økt jeg var med på var med den gruppen som gjerne la seg helt bakerst og holdt et behagelig 6:30 tempo. De skulle ha fartslek og normalt ville jeg nok ikke valgt denne gruppen for en slik økt. Det skulle imidlertid være en liten løpeteknikk del med Mustafa «Musse» Mohamed, en av sveriges beste maratonløpere (bestetid på 2:12) som trener for å kvalifisere seg til OL. Snakk om å få lære av de beste. Jeg plukket opp et par enkle men helt sikkert effektive øvelser for å få litt mer fart i beina. Fartsleken ble gjort ved å løpe på en lang rekke med en fartsholder foran. Sistemann skulle løpe forbi alle og legge seg inn bak fartsholderen. For å gjøre det litt moro skulle alle rope navnet på den som løp, fin måte å lære litt navn på. Denne gjengen var helt herlig å løpe med. Så mye glede og entusiasme. En riktig «pick me up» økt. Ekstra stas var det når økten var ferdig og vi skulle løpe rolig tilbake til hotellet, som ble litt for rolig for lettbent og meg, så vi dro litt fra de andre. Det tok ikke lang tid før Musse kom opp og lurte pent på om det gikk an å slå følge.  Å løpe ved siden av en elite maraton løper av det kaliberet er vel noe jeg ikke kommer til å oppleve igjen.

Det er mange inntrykk å ta med seg hjem etter en slik training camp. Endorfin rusen er fin å ha med seg nå som vinteren gjøre et siste krampetak. Beina er relativt fine og jeg har fått kjørt en god tempo økt, samt et par lengre utholdenhets økter. Kroppen er derimot litt tom.  Jeg spiste nok ikke nok i løpet av uken, og lagrene er bunnskrapte. Det er vel ikke en ny revolusjonerende oppdagelse at om man godt og vel dobler treningen må man spise litt mer enn vanlig, men jeg får satse på at selvlært er vellært. Spiser dobble middager for å fylle opp igjen slik at jeg blir helt klar til neste store utfordring – Paris Maraton.

NN CPC Loop Den Haag Halvmaraton 2015

Da var sesongen i gang og første medalje i boks. Jeg hadde ikke trent spesifikt til halvmaraton i Den Haag og var derfor ikke helt sikker på hvor fort jeg ville greie å løpe de 21,1km gjennom Den Haag’s gater. Jeg går alltid for pers, men jeg var ikke helt overbevist om at jeg hadde nok fart i beina så tidlig i sesongen.

Treningen har gått bedre enn tidligere år med relativt mange løpte kilometer i både januar og februar. Det meste av treningen har gått i typisk komfor sone (zone 2) og jeg har merket at pulsen har ligget lavt (rundt 135 i snitt på langturer) selv om tempo har vært rundt 5 blank (3:30 maraton fart). Jeg var forsiktig optimist etter et par raskere turer som føltes veldig kontrollert. Ikke noen kanonfart men nok til å tro at det ikke var helt håpløst å håpe på en ny pers på halvmaraton. Persen jeg har er fra 3-sjøersløpet, som er en mer kupert løype enn Den Haag løypa. Tar du med at 3-sjøers går mye på grus (som var våt og tung) og vi hadde en del vind (hater vind), så skulle det ligge godt til rette for ny pers.

Siste fredag i februar løp jeg til jobben og gikk skikkelig på trynet. Det hadde vært frost i løpet av natten, og som det ofte er i Sandnes, hadde det regnet litt. Det betyr glatte partier på veiene. På toppen av Oalsgate var det en lastebil som blokkerte gangfeltet og jeg «skulle bare» løpe bak for ikke å stoppe opp. 90 graders sving på speilholka gikk som det måtte og jeg inntok horisontalen før jeg traff bakken. Det gikk ut over hofta, ribbeina og håndleddet. Etter en liten 5-minutter hvor jeg fikk igjen pusten og sjekket om det var noe løst, konstanterte jeg at det tross alt måtte ha godt bra. Siste 5 kilometer gikk gradvis bedre og jeg løp omtrent som normalt på slutten. Utover dagen stivnet jeg og jeg måtte ringe etter Damen som kom og hentet meg i bil etter jobb. Jeg var temmelig mørbanket i dagene som fulgte, men tenkte at så lenge ingenting er brukket går det greit å løpe litt forsiktig. Nå en drøy uke etter innser jeg at det må ha gått et ribbein eller to. Litt googling på behandling av ribbeinsbrudd kunne fortelle meg at det vanligvis gjør mest vondt en ukes tid etter at skaden har skjedd. Behandlingen er enkel nok, ta det med ro og det vil gå seg til etter 3 til 5 uker.

Jeg vet ikke om det var vondt i ribbeina eller om det skyldes manglende tempo trening, men når jeg ser på pulsen gjennom løpet kan strava fortelle meg at jeg har ligget i rød sone (Z4 threshold) i 98% av tiden. Hjertefrekvensen lå mellom 155 og 160 hele veien. Ingen markant stigning utover i løpet (bortsett fra på slutten når jeg la inn langspurten) men en jevn høy puls. Det kan være jeg ubevisst ikke pustet godt nok «med magen» siden dette gjør vondt, og at jeg derfor jobbet på høy puls hele veien. Mulig det er manglende tempo trening og systemet fikk sjokk når jeg løp «over evne».

En ting var at beina ikke hadde det siste giret for å ligge i planlagt 4:15 tempo, men hodet var ikke helt i konkurranse modus heller. Jeg forsøkte å motivere meg selv med å ta igjen en rygg lengre frem, eller henge meg på en av de som løp forbi. Det gikk veldig greit egentlig å ligge i rundt 4:20 tempo, men jeg greide ikke presse noe mer. Jeg tenkte på det når jeg løp at jeg ikke syntes det var spesielt tungt å løpe, men jeg hadde heller ikke mer fart inne. Mulig jeg må innrømme at intervall trening har noe for seg, og at jeg må legge inn noen tempo økter frem til Paris Marathon.

Selve løpet var godt arrangert, og løypa var flat og fin. Været ble riktig så bra med sol og god løpetemperatur. Enkelte steder var litt vindutsatt, og det var en kald vind som kom imot. Jeg startet i B-pulja (antatt slutt tid 1:31 til 1:40) og selvom det var mange løpere så var det ikke for mye kø-løping. Den første kilometern gikk på 4:30 og var den sakteste for min del. Veldig gøy å ha familien heiene rett før 1 kilometer markeringen. Jeg avenserte greit langs kanten av løypa, og løp flere steder på sykkelveien/fortauet for å passere løpere. Jeg skal ikke skylde på å bli hindret i nevneverdig grad. Det kan imidlertid være at jeg kunne løpt noe fortere om de rundt meg hadde løpt fortere. Det ble litt lett å bare ligge «i feltet» og dermed løpe litt saktere enn planlagt. Hadde en plan om at dersom beina var skikkelig spreke skulle jeg forsøke å ta igjen en 1:30 fartsholder som startet i A-pulja før passering av 10 kilometer, for så henge på han inn til mål. Det ville garantere en slutt tid sub 1:30, og muligens (om jeg virkelig hadde dagen) om jeg dro litt fra mot slutten at jeg kunne sette ny pers. En god plan, men jeg innså tidlig at jeg ikke tok innpå fartsholderen, men heller sakket litt akterut. Ny plan ble derfor å holde rundt 4:20 tempo, og ikke få en kilometer passering saktere enn 4:30. De siste 5 (eller 3) kilometrene skulle jeg gi jernet og løpe det jeg var god for. 16km ble passert uten at jeg greide å mobilisere mer krefter eller fart. 18km ble passert og siden jeg har løpt denne strekningen før visste jeg (dessverre) hvor langt det var igjen, og hodet var ikke med på leken. De siste to kilometrene gikk riktignok litt fortere (ca. 4:15 fart), så litt fartsøkning greide jeg. Utrolig hva tanken på å skulle vinke til familien en kilometer før mål, og ikke minst å bli ferdig, få medaljen rundt halsen og kunne si at yess, I did it, har å si på motivasjonen til å ha det bittelitt vondt og ta ut litt mer.

Jeg kan ikke si jeg var veldig sliten etter løpet. Det er i og for seg både positivt og negativt. Det positive er at jeg er i rute til Paris Marathon, som er et større mål enn halvmaraton i Den Haag. Jeg kan løpe relativt greit på en høyere fart enn jeg planlegger i Paris. Utholdenheten er på plass. Det negative var at jeg ikke har nok fart i beina. Det visste jeg fra før. Det andre negative var at ikke hodet var med. Jeg ble aldri skikkelig tent. Jeg gikk aldri i kjelleren (var ikke i nærheten engang). Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst til å løpe, men den siste tenningen som skal til for å gjøre litt mer uteble.

Det ble ikke pers, men det ble mitt nest beste halvmaraton løp. Det ble ikke sub 1:30, men ikke veldig langt unna heller. Offisiell tid ble 1:31:54. Konklusjonen er at jeg er greit fornøyd. Fin gjennomkjøring, og jeg fikk bekreftet formen. Nå er det en ukes treningsleir med Springtime og Kondis som står for tur, før jeg gjør meg klar for årets første store mål, Paris Marathon 12. april.

Undheim Ultra 50km – i dag løp jeg 50k…

Da jeg startet denne bloggen for to og et halvt år siden var drømmen at jeg en dag skulle løpe 50km. Som blogg navn og undertittel indikerer var det dette som var målet. Et mål jeg tenkte var nesten uoppnåelig og nå har jeg altså gjort det. Jeg har løpt 50km uten stopp, på en tid jeg er svært godt fornøyd med. …og det frister til gjentagelse. Galskap!

Undheim Ultrafestival 2014

Undheim Ultrafestival er et lite arrangement som hadde rundt 40-50 påmeldte løpere (ca 20 på 6-timers og 100km, 20 på maraton og bare 4 på 50km). Det er Undheim IL som arrangerer og noen av landets beste langløpere har tilhold nettopp her, en halvtimes kjøretur fra Sandnes. Det ble satt norgesrekord på 6-timers i 2011 og 2012 så det er en rask løype. Det skal visstnok være bare 7 høydemetere på den 2km lange rundløypa.

Etter on-line påmelding og betaling var det lite informasjon som kom. Det var ingen henting av startnummer dagen før eller messe som på de store utenlandske maraton løpene. Det var derfor bare å stille opp en tidlig søndag morgen med litt ekstra klær i sekken og finne gymsalen på Undheim skule. Her fikk jeg startnummer og pose med litt forskjellig reklameartikler. Litt overrasket fant jeg også deltakermedaljen pent innpakket i posen. Det var jo greit. Vi fikk også en T-shirt med påskriften:

Livet får meining når du nyttar det til noko som det er meining i

Hva gir vel bedre mening enn å løpe?

Vel, været kunne nok ha vært bedre. Det var ikke noe norgesrekord vær i hvertfall. Det blåste godt (8-9m/s) med noen skikkelige vindkast innimellom. Rundløypa var slik at vi fikk dønn motvind på et langt rettstrekke, før vi svingte og hadde medvid langs ei elv. Løypa gikk i et åtte-tall, og omlag en tredjedel var med motvind, en tredjedel medvind, og en tredjedel som lå i le eller hadde noe sidevind. Det var også meldt godt med regn, så jeg var litt i tvil hva påkledning jeg skulle velge. Hadde med meg litt forskjellig men valgte å løpe i kortbuse, med swix lang undertrøye og en T-shirt over. Startet med en vindjakke som jeg hadde tenkt jeg kunne ta av om det ble for varmt. Det ble det ikke noe av og jeg tror jeg traff relativt greit med dette. Når det begynte å regne ble jeg våt, men ikke kald ettersom vindjakka beskyttet. Valgte å løpe i samme sko som i Berlin Marathon, Sandnes Halvmaraton og 3-sjøersløpet, Saucony Kinvara 4. (og selvsagt hadde jeg med «lykke-buffen» fra springtime.no som har vært med på samtlige perser i år)

Planen for løpet var å gå friskt ut og sjekke om beina ville løpe fort. Jeg hadde satt et mål om å bruke 4 timer og 10 minutter, eller 5.00min/km i snitt. Dette mente jeg var et realistisk og kanskje litt forsiktig mål. Jeg hadde imidlertid et håp om å løpe på sub 4 timer. Da skal snitt tempo være 4.47min/km, noe som også skulle bety pers på maraton distansen underveis. Det var et hårete mål som jeg ville strekke meg etter. Selvom det var tungt å løpe i motvind, gikk det relativt greit å holde rundt 4.50min/km tempo, og halve distanser passerer jeg på 2.00.18. Jeg ligger altså godt an til å komme ned mot 4 timer.

Det holdt sånn nogenlunde fram til 30km. Da hadde det begynt å regne «møye» som de lokale sier det, og kilometer tiden gikk over 5 minutter for første gang ved 27km. Vinden hadde tilsynelatende løyet litt en stund, men tok seg opp igjen og det ble vått og kaldt. Bestemte meg egentlig for å ta det litt roligere, spesielt i motvinden, slik at jeg skulle sikre at jeg holdt koken helt inn. Så ikke mer på klokka annet enn å sjekke totalt antall kilometre.

Maraton passering gjøres med tiden 3.26.45, min nest raskeste maraton noensinne. Tenkte egentlig ikke på at jeg passerte maraton. Da var jeg kommet inn på «mindgames», og regnet iherdig på hvor mange runder det var igjen. Fire runder og åtte kilometer. Da hadde jeg løpt 21 runder. Tok en og en kilometer. Hold det gående, sa jeg til meg selv. Hadde løpt med en stein i skoen siden rundt 30km, men ville ikke stoppe. Ikke for at jeg da ville miste tid, men jeg var usikker på om jeg ville komme igang igjen. De siste rundene var spesielt våte og kalde. Det var også flere av 6-timers løperne som stod av når de hadde nådd 50km. Det var ikke været for å holde på for lenge.

Siste runden. Jeg kunne ikke helt tro at jeg hadde løpt hele veien. Ikke en eneste stopp. 50km. Helt sprøtt! Jeg rundet siste hjørne og over tidtaker matta …og fortsatte 300 meter til slik at Garmin også sa 50km. Fullstendig galskap selvfølgelig, men det hadde ikke vært det samme å logge på strava.com at jeg hadde løpt 49.7km. Nei du. Her skulle det løpes til klokka sa 50km. Heldigvis var det ingen som fulgte med på at jeg hadde «løpt i mål», så jeg tok en liten ekstra runde, snudde og løp til bake til resultat tavlen. Der stod det:

50km på 4 timer 7 minutter og 17 sekunder

Ikke nok med at jeg hadde greid å løpe 50km, men jeg hadde greid det på under tidsmålet. Av de 4 løperne som hadde meldt seg på 50km, var jeg førstemann i mål. Etter å ha fått på meg tørre klær, var det en enkel premieutdeling hvor jeg fikk den største pokalen jeg noensinne har vunnet.

Beste Mann 50km Undheim Ultra 2014

Så, kommer jeg til å gjøre det igjen? Jepp. Ingen tvil. Dette blir ikke siste gang jeg løper 50k, og jeg kan nå kalle meg en ultraløper.

 

3-sjøersløpet 2014

Etter Berlin Marathon og Sandnes Halvmaraton har jeg hatt en veldig bra treningsperiode med 70-80km i ukestotaler. Målet for 3-sjøers var satt optimistisk til sub 1.30 og etter 1.33.37 i Sandnes på slitne bein etter Berlin og tung treningsuke var jeg smått optimistisk. Gjennomførte en 10k test for et par uker siden og klokket inn på 40.08, så jeg visste at jeg hadde farten inne. Siste uken skulle være lett nedtrapping for å kunne stille med best mulig forutsetning for et nytt perse løp. Forkjølelses murring og feber torsdag og fredag var derfor ikke spesielt gunstig.

start og mål på 3-sjøersløpet, Stavanger

Oppladningen dagene før var derfor preget av usikkerhet og tvil om formen ville komme. Kroppen sa ifra at den ikke var helt i vater, men det var ikke helt håpløst heller. La meg derfor tidlig med to paracet og håpte det beste. Løpet skulle starte klokka 12.00, så da passet det fint med fotballturnering for 9-åringen med meg som lagleder fra morgenen av. Fikk ledet laget sikkert gjennom tre kamper og hentet pokal før jeg ble kjørt til Siddishallen og starten av 3-sjøersløpet. Var ved start i god tid og fikk snakket med mange kjente. Med denne oppladningen hadde jeg ingen sommerfugler i magen, og hadde egentlig tenkt lite på hvordan det skulle gå. Det var først når jeg stilte meg opp i rød sone (1.30-1.40) at jeg begynte mentalt å innstille meg på å løpe. Kroppen kjentes relativt grei ut, ingen feber, ingen vondter. Jeg var klar. Bestemte meg for at her var det bare å satse på å holde 1.30 fartsholderen, og se hvor lenge det holdt.

Startskuddet gikk, og vi for avgårde. Løypa starter med et lite flatt parti før det går nedover og gjennom en Shell stasjon før vi løper under veien og inn på grusstien rundt Store Stokkavantnet. Der er relativt smalt på grusstiene så det var mye fokus for ikke å løpe i beina på de rundt. Tok igjen Thoralf som jeg møtte på Springtime sin TrainingCamp i Portugal. Snakket litt med han, før jeg halset videre for å holde 1.30 fartsholderen i syne. Fram til mellomtid ved start av Hålandsvatnet kjente jeg litt etter hvordan beina responderte. Det gikk overraskende greit. Det rullet på og jeg hadde følelsen av å holde igjen. Det er slik det skal føles.

Hålandsvatnet har jeg god erfaring med og jeg løp Hålandsvatnet Halvmaraton tidligere i år. Den gangen perset jeg med tiden 1.35.43. Det er et par tre skikkelige kneiker rundt vannet som fort kan gjøre beina stive. Denne gangen gikk det relativt lett, og jeg hadde ingen problem med å holde meg i 1.30 gruppen. Det var meldt mye vind løpsdagen, men det ble ikke så ille. Et par steder rundt Hålandsvatnet er det likevel såpass åpent at vi kjente vinden. Forsøkte å ligge inne i gruppen for å bli litt skjermet. Tilbake til starten av Hålandsvatnet og beina hang fortsatt godt med.

Vi krysser nå tilbake til Store Stokkavatnet, og en mat og drikke stasjon. Fikk med meg en banan, men valgte å ikke spisen den med en gang. Her er jeg godt kjent og jeg visste det kom et par stigninger like etter drikkestasjonen, men at det er et lengre flatt parti like etter. Jobbet derfor godt i bakkene og når vi kom ut på flaten fikk jeg spist litt. Ved passering 13km måtte jeg slippe 1.30 fartsholderen. Gruppen seg ifra og selv om det kjentes ut som at jeg ikke sakket av på farten var det lite å gjøre. Jeg passet på å ikke presse pulsen for høyt og visste det var langt igjen. Gjennomsnittstempo på Garmin sa imidlertid at det gikk fort nok til 1.30 slutt-tid. Ser i ettertid at jeg hadde 4.04 tempo mellom 13 og 14km, så 1.30 fartsholderen må ha holdt litt stor fart her. Mulig han ville ha litt å gå på når bakken opp til Mosvatnet skulle forseres.

Foto: dag oliver / relaxedsports.com

Opp fra Store Stokkavatnet til Mosvatnet er det nesten en kilometer med slak stigning. Denne kommer mellom 16 og 17km, og var den sakteste kilometertiden for meg på 4.22. Det var tungt men ikke mer enn at jeg følte jeg hadde kontroll. Her tok jeg igjen noen løpere som hadde startet litt friskt. Det er motiverende og herfra og inn løp jeg fra rygg til rygg. Rundt Mosvatnet tok jeg igjen 1.30 fartsholderen som nå løp nesten alene. Tror nok han hadde sakket litt av på farten og de som hadde fulgt han opp bakken var dratt fra. Det var en deilig følelse å passere han på ca. 19.5km. Nå visste jeg at jeg ville greie målet på sub 1.30. Hadde jo selvfølgelig gått høyt ut og meldt om målsettingen til alle som spurte.

Inn mot mål bare nøyt jeg at beina fortsatt var villige. Hadde mye krefter igjen, og den siste kilometeren ble også den raskeste med 3.57 tempo. Inn på oppløpet tok jeg igjen en kar og sa kjekt at nå måtte han holde helt inn. Han la seg på hjul og vi økte begge farten. Det skulle vise seg at han hadde mer fart igjen enn det jeg hadde, for han dro greit ifra de siste metrene. Uten denne fighten på slutten hadde jeg nok ikke kommet sub 1.29.

Ny pers!

Som bildet over sier kom jeg akkurat inn på topp 100 listen av drøyt 2000 som fullførte. Nummer 7 i klassen «menn i førtiårskrisa» er jeg svært godt fornøyd med. Langt igjen til pallen, men det nærmer seg. Var 6.32 etter klassevinneren.

Korrigert resultat sier at jeg ble nummer 101 av 2197 totalt, og nummer 7 av 199 i klassen =o)

Løpebling og T-shirt hører med =o)

I ettertid har jeg tenkt litt over hvorfor jeg ikke hadde en «optimal» oppladning. Kroppen kjentes tung ut med murring av forkjølelse og feber. De siste turene har beina kjentes tunge ut og selv om jeg har trappet litt ned har jeg ikke kjent noe overskudd. Dette kan selvsagt ha en sammenheng med skikkelig vestlandsvær (kaldt og vått) de siste ukene. Men det kan også ha vært et tegn på lett overtrening. Jeg må legge bort tanken om at en 42 år gammel mann umulig kan bli overtrent, og begynne å innse muligheten for at det er mulig å gjøre for mye. De siste ukene har jeg ligget på over 80km i snitt med relativt god fart på de fleste øktene. Jeg har problemer med å holde de rolige turene rolige nok. Her må jeg bli flinkere. Skal også lytte til signalene og ta det litt mer piano… vel etter neste helg da, for på søndag debuterer jeg på ultraløp med 50km på Undheim Ultrafestival =o)

Sandnes Halvmaraton 2014

Sandnes Halvmaraton arrangeres for første gang

«Sandnes halvmaraton arrangeres i flotte omgivelser bl.a. rundt Stokkelandsvannet og løypen legger opp til god konkurranse mellom de som løper på et høyere nivå samtidig som at dette kan være et godt mål for de som gjerne vil teste sine egne grenser.»

Dette er hentet fra arrangørenes hjemmeside (www.sandneshalvmaraton.no) og virket lovende. Da jeg tittet over hvor de hadde lagt løypen ble jeg derimot litt skuffet. Ok, greit det er Bogafjell IL som arrangerer og de vil bruke sitt nærområde, men hvorfor ikke legge et Sandnes Halvmaraton med start og mål på Sandnes Brygge (riktig, der hvor Nordsjørittet har målgang). Det kunne blitt en stor løpefest mitt i hjertet av Sandnes. Det er så mange flotte steder å løpe, så hvorfor legge en løype på 10.5km som skal løpes to ganger? Løypa var også langtifra lettløpt (og dermed ikke rask). For mye bakker både opp og ned gjør sitt til at du ikke kommer inn i en jevn rytme. Jeg kommer tilbake til dette senere.

noen spente løpere som venter på start i et fantastisk flott høstvær

Arrangementet var etter min mening svært bra! Det var greit å melde seg på på nettet. Jeg ventet til bare noen dager før ettersom løpet kom bare en uke etter Berlin Marathon som var mitt store mål i år og jeg ville se an hvordan beina funket. Henting av startnummer kunne man gjøre dagen før som meg eller fram til en time før starten. Ryddig og greit.

var ute på en rolig tur og plukket med meg startnummer på Bogafjell skole. nemas problemas

På løpsdagen var det dagen før meldt regn fram til start, opphold på et par timer, for så litt mer regn. Greit nok. Var vi heldige kunne vi løpe i tørrvær. Regn er heller ikke det værste å løpe i. Vind derimot er noe jeg ikke liker. Turen for å hente startnummer gikk i 9-10m/s vind. Heldigvis slo værmeldingen feil i riktig retning denne gangen. Regn og vind gjorde seg ferdig på natta. Dagen ble en fantastisk fin høstdag med sol, 13 grader og nesten vindstille. Herlig!

løpeoutfit dokumentert. T-shirt og shorts i oktober =o)

Beina var blytunge før start. Berlin Marathon, samt en altfor rask langtur på torsdagen i hyggelig selskap, og et par andre turer (måtte ha 50km før dagens halvmaraton for å greie ukesmålet om 70km. Ren idioti selvsagt, men er man kilometer-junkie så er man det). Målet var optimistisk satt til sub 3.35. Med tanke på at min hittils raskeste halvmaraton var Hålandsvannet Halvmaraton tidligere i år på 1.35.43, var vel det egentlig litt mye å forlange, men det er greit med et mål. Hadde tidligere regnet ut at jeg burde ligge på rundt 4.30 tempo i snitt, og satte VirtualPartner på Garmin klokka til å «springe» på 4.30. Lå jeg foran ville det bli pers, kom jeg langt bak ville det bli en fin langtur =o)

Startskuddet gikk og vi satte igang. Først litt slakt oppover på gang- sykkelsti, før det var nedover en lang og bratt bakke (grussti), med en krapp venstresving inn på turstien rundt Stokki. Første kilometer gikk i 4.04 tempo med 36m fall. Knallstart. Beina flyttet seg relativt greit, selvom under 4-blank tempo nedover en grussti er litt scary. Taktikken ville bli som i Berlin Marathon, finne en flotte damerumpe å følge (ref. Humpelands råd i Runners World). Etter et par kilometer med fornuftig tempo (takk til ukjent hare) kom dagens bratteste oppoverbakke (opp mot 19.4% ifølge min strava). Her løp jeg forbi mange takket være min Chi-running bakke teknikk. Det kostet imidlertid mye, og jeg peste som en strandet hval på toppen. Pulsen var forbi rød sone, og jeg måtte roe ned litt. Slakt nedover tilbake til Stokki, og jeg fikk kontroll på pust og puls. Hvordan var beina? Litt slitne, men villig til å flytte seg. Hjelpe meg, tenkte jeg, dette skal vi gjøre en gang til. En ting er å få en hard kneik etter 4km, en annen er når samme kneika kommer etter 14km. Tenkte at her må jeg være smart. Ikke press for hardt i bakkene, dra på mer i nedoverbakkene og på flatene. Hadde egentlig på dette tidspunktet gitt opp håpet om sub 1.35. Da jeg tok igjen en ny flotte dame, dro jeg ned farten litt og vi løp en stund sammen og pratet. Jeg innså imidlertid etterhvert at Sandnes damene ikke er av samme kaliber som i Berlin, og jeg tror jeg stresset henne mer enn jeg hjalp, så da dro jeg ifra bortover flatene mot Bogafjell igjen. Jeg begynte nå å ta igjen noen flere løpere og opp mot passering hadde jeg fått tilbake troen på at jeg skulle holde 4.30 tempo.

Passering halvveis og nedover bakken igjen. Hadde en topp fart på 2.38/km og prøvde å lage litt liv i svingen hvor det stod mange folk. Tok flyvern gjennom svingen og ble møtt med vennlig og forsiktig heia heia rop. Når det er sagt må jeg si jeg er imponert over hvor mange som var rundt løypa for å se på (takk til flott høstvær). Bare så synd det var det eneste de gjorde. Se på. Vi løpere trenger noen heia-rop av og til. Og ikke bare fra de vi kjenner fra før. Fant det derfor for godt at jeg skulle takke og smile til alle som ropte heia når jeg passerte. Det ble jo noen smil tilbake av det og =o)

Fra bunnen av nedoverbakken ved ca 11km og fram til oppoverbakken ved 14km løp jeg dønn aleine. Med 300 startende, og en dobbelrunde, skulle en tro at det ville være noen å løpe med hele veien. Kanksje jeg er blendet av Berlin for en uke siden, med 40.000+ startende. Jeg så ingen foran meg, og ingen bak meg (de hadde vel tatt det litt roligere ned bakken). Mulig jeg bare hadde havnet litt i ingenmannsland, sånn tempo-messig. Rett før oppoverbakken tok jeg igjen en kar. Så et par til opp bakken. Synes synd på han som måtte sette seg ned og puste midt i bakken. Det er langt igjen da. Målet ble herfra og inn å ta så mange rygger som mulig. Det ble noen. Jeg holdt tempo relativt godt andre runden (joda, det ble negativ splitt i dag også men ikke med så mye. 46.53 første og 46.45 andre runde) og plukket stadig rygger. Det er alltid vanskelig å vite hvilken aldersgruppe de forskjellige hører til, men jeg ser i ettertid at jeg avanserte fra 9. plass til 6. plass i min gruppe (M40-44, eller 40-års panikk alder gruppa).

Litt slemt å legge inn ca 30m stigning de siste 2km, men sånn var det. Likt for alle. Hadde satt over til VirtualPartner siste halvdel av siste runde, for å se om jeg kunne greie målet om 4.30 snitt. Lå noen meter foran før den siste stigningen, og visste at dersom jeg ga på litt og hadde det litt vondt nå ville jeg greie det. Litt vaklende hoderegning gjorde at jeg trodde jeg da ville komme rett under 1.35. Hadde krefter igjen til en aldri så liten spurt inn mot mål (3.03 tempo siste metrene) og var overrasket når måluret viste noe med 1.33. Litt glad også da =o) Måtte jo sjekke tida…

Ser man det. Ny pers i dag med blytunge bein etter altfor mye løping i høyt tempo i det siste. To perser på 8 dager. Tror jeg er i flyten.

Etter målgang var det lappskaus, bananer, sjokolade, brus, vann, saft og (for dem som ville) massage. Stod over det meste og dro hjem til gutta og lagde fritatta isteden.

Flott arrangement. Flott løp. Flott ny PB!

41. BMW Berlin Marathon 2014

Berlin Marathon kom på planen etter en fantastisk training camp med Springtime i våres. Høy på endorfin rus fikk jeg tilbud om plass i Berlin og var ikke vond å be. Siden da har Berlin vært årets store mål. Her var det muligheter for å bryte den (for meg) magiske grensen på 3.30. Jeg var jo så nærme i Stavanger Marathon 2013, med fattige 36 sekunder. Siden påmeldingen i slutten av april har all trening vært fokusert på Berlin. Et litt uoppnåelig mål ble satt om å løpe sub 3.25. Skulle man først løpe i verdens raskeste maraton var det jo likegreit å satse høyt.

-er ønske om ny pers og sub 3.30 oppe i det blå?

Jeg reiste altså med Springtime Travel (springtime.no) som jeg også gjorde til New York både i 2012 og 2013, samt til Training Camp i Portugal som absolutt kan anbefales. Springtime tilbyr en lang rekke løpereiser til mange av de mest kjente maraton løp over hele verden. De tilbyr også forskjellige utflukter og sightseeing i storbyene. Så også i Berlin. Jeg var med på en tur rundt til de mest kjente landemerker og fikk knipset noen bilder. Det var igrunnen en veldig fin måte å roe ned på dagen før løpet. Unngikk ihvertfall fristelsen til å løpe rundt på shopping =o)

-muren ble besøkt dagen før løpet. Håpet var at det ikke skulle gjenta seg under løpet…

Breakfast run
Dagen før maratonløpet var det arrangert et frokost jogg på ca 5-6km med avslutning på Olympiastadion. Jeg tenker det er greit å få luftet beina litt dagen før et maraton samt kjent litt på stemingen. Det var en veldig rolig tur, med masse tid til prating og muligheter for løpeselfier.

– breakfast run med springtime reiseleder Janicke (lettbent.no) som jeg løp mye med i Portugal også

– Janicke og jeg hadde samme mål (-ish) og vi ble til å løpe mye sammen under maraton løpet også (foto: Erik Boye)

Berlin Marathon
Startskuddet går og ballongene stiger til værs. Vi som starter litt lengre bak enn eliten har enda 4-5minutter før vi passerer start og setter igang Garmin klokka. Planen for 3.25 vil være å ligge på ca 4.50 tempo hele veien. Første kilometer går litt tregt ettersom det er mange løpere og vi løper sikk-sakk for å komme igang. Janicke og jeg løper de første kilometrene sammen. Det vil si vi har kontroll på hverandre ettersom det å løpe ved siden av hverandre ikke er mulig med så mange løpere. Det er brede og fine veier og jeg var litt overrasket over at det ble såpass trangt. I New York var det ikke noe problem i det hele tatt, men det var tydeligvis mange i samme startgruppe som ville åpne langsommere enn vi gjorde. Et par tre kilometre inn i løpet hadde jeg kommet ned på 4.50 tempo og starten gikk bra. Pusten kom rolig igang og jeg ble ikke stresset av all sikk-sakk løpingen.

Både Janicke og jeg var flere ganger innpå om det ikke gikk litt fort, og at vi kanskje skulle sakke litt av. Jeg holdt øye med pulsen og så at den ikke gikk over 145-150, noe som er et greit nivå for meg. Jeg vet jeg holder lenge på denne pulsen. Beina føltes lette og fine ut og det rullet greit på for begge.

Ved 14 kilometer fikk jeg litt sjokk. Garmin klokka som hadde gitt rundt 4.50 på kilometeren sa plutselig at siste kilometer gikk i 5.21 fart. Hadde jeg sakket av? Janicke var i prat med en annen løper og jeg hadde mistet de litt av syne. Det var ikke her jeg skulle begynne å slite! Jeg var innstilt på å få det hardt rundt 30km. Det har jeg gjort på samtlige andre maraton løp. Mentalt var jeg innstilt på å være tøff med meg selv fra 30km og inn. Ikke ved 14km. Tempo, som jeg trodde var jevnt, ble satt opp med det jeg antok var 20sek raskere. 15km merket nærmet seg. Pip kommer det fra Garmin og tiden siste kilometer var 4.34. Hmmm, det var litt fort. Jeg justerte ned igjen og forsøkte å finne rytmen tilbake. Noen kilometre senere kommer Janicke opp og lurte på hvordan det gikk. Hun hadde sett at jeg tok av =o)

Vi holdt sammen og passerte halvmaraton på 1.42.30. Perfekt timing til 3.25.00. Beina var fine, pusten rolig, og pulsen var jevn og fin. Det gikk smått for fort og vi sakket ikke av selvom vi snakket om det. Tror på dette tidspunktet at begge var i flytsonen.

30km og hodet begynte å si at dette har gått for fort. Skulle jeg være smart å slippe Janicke (som tross alt er en sterkere løper enn meg) eller skulle jeg forsøke å holde sammen med risiko på å gå på en skikkelig smell. Bildet av muren lå i bakhodet. Jeg valgte å slippe. Sa til Janicke at hun måtte bare kjøre på helt inn, men at jeg måtte roe ned. Det ble fort en luke på 10 meter. En liten stemme sa til meg at det kanskje var lurt å ikke sakke for mye bak, men å se om jeg kunne holde litt til. 10 meter ble til 30 meter, og jeg var redd jeg skulle miste Janicke helt av syne.

«Vær tøff nå» sa jeg til meg selv. «Ikke gi opp». «Løp på». En sjekk på puls og fart sa at jeg ikke hadde sakket av altfor mye. Det gikk jo egentlig greit. Jeg bestemte meg for at jeg skulle holde Janicke fram til 37km. Da er det fem igjen, og jeg hadde såpass klar margin til å komme sub 3.30, at da ville pers være (nesten) garantert. Tunnel synet kom på. Ved en drikkestasjon løp jeg rett igjennom mens Janicke hentet vann. Jeg var fokusert på å holde farten, og merkelig nok gikk det greit. En og en kilometer. Pusten er rolig, beina holder rytmen, pulsen er fortsatt på rundt 150. 37km merket blir passert. «En kilometer til» sier jeg til meg selv. «38, 38, 38», og så «39, 39, 39»

Etter at jeg hadde passert 39km merket, og skulle da begynne å messe 40, sa jeg til meg selv at jeg kunne fortsette å si 39 (vel vitende om at jeg hadde passert), for på den måten å bli overrasket når jeg kommer til 41km merket. Genialt. På dette stadiet er jeg relativ enkel. Om jeg klarte å lure meg selv diskuteres enda, men jeg kom meg til 41km. Her begynte skylappene å forsvinne. Jeg var i fantastisk flyt. De siste kilometrene var harde men jeg holdt samme tempo og jeg hadde mer igjen. Jeg begynte å se etter Janicke. Hun burde være i nærheten ettersom jeg hadde holdt tempo. Det hadde vært så gøy om vi kunne ha passert opp under Brandenburger Tor og inn i mål sammen. Vi hadde løpt mange kilometre sammen, slik vi også gjorde i Portugal. Jeg så henne desverre ikke før etter målgang (les om hennes løp på lettbent.no)

Gjennom Brandenburger Tor og ned mot mål hadde jeg såpass mye krefter igjen at jeg kunne øke tempo. Ifølge Garmin klokka gikk siste kilometer i 4.35 fart og siste 0.4km i 4.21 fart (sluttdistanse ifølge klokka var 42.4km). Fantastisk følelse. Klokka stoppet på

3:23:00

Jeg perser med over syv minutter, og for første gang en klar negativ splitt. Dette etter den mest optimistiske starten noen gang.

-løpebling

for spesielt intereserte

En fantastisk løpereise, med en masse hyggelige folk. Springtime er dyktige på slike løpe reiser og Janicke en fantastisk reiseleder og god venn =o)

Stavanger Marathon 2014

Årets utgave av Stavanger Marathon skulle være en slags generalprøve foran årets store mål, Berlin Marathon. Hadde et håp om at jeg skulle være i så god form at jeg kunne cruise inn på sub 3:30, og med det forbedre tiden fra ifjor (3:30:36). Det ville gi meg litt lavere skuldre foran Berlin tenkte jeg, siden jeg da ville ha brutt den «magiske» 3:30 grensen. Forberedelsene var langtfra ideelle og når jeg dagen før fant fram løpetøyet var jeg veldig så usikker på hvordan beina ville reagere på et maraton løp.

Jeg hadde vært og hentet goodibag med både vaskemiddel og energi drikke (nei, jeg tok ikke feil), samt sokker, T-shirt, magasin og startnummer. Fine greier. Kjente litt på nervene, men det gikk fort over ettersom jeg ikke hadde dette som hovedmål. Skulle bare teste formen og finne ut av drikke og spise strategien. Var derfor svært rolig kvelden før og sov godt natten igjennom.

På løpsdagen var det opp og drikke en smoothie så tidlig som mulig. Løpet begynte 8.30, så det var greit å få i seg litt næring tidlig nok til at det ikke skulle bli noe krøll underveis. Hadde med meg noen Clif Shot Bloks energy chews med mountain berry smak. Det er så søtt og ekkelt at det må jo funke. Hadde bestemt meg for å ta en av disse geleklumpene hver femte kilometer. Hadde også med meg en drikkeflaske fra simple hydration. Flasken er utformet slik at jeg kan stikke den ned i bukselinningen og dermed ikke behøve å holde den hele tiden. Patenten er grei nok, men mine flasker har begynt å lekke, og jeg blir derfor klissvåt i shortsen om jeg har flasken full i vann. Jeg har derfor funnet ut at jeg starter med flasken tom, og fyller den på drikkestasjonene. Så lenge jeg har vann igjen holder jeg den i hånda, mens når den er tom stikker jeg den ned i shortsen. Dette hjelper meg å få nok drikke ettersom jeg er håpløs med å drikke ved drikkestasjonene. Der går det stort sett alle andre steder enn inn i munnen, og så er det fem kilometer til neste sjanse. I Stavanger er det fantastisk flinke frivillige som hjelper til og jeg spør rett og slett om de ikke bare kan tømme en kopp eller to rett i flasken. Funker som heia =o)

Da løpet startet var jeg mye roligere enn jeg har vært ved tidligere maraton løp. Jeg startet i rett tempo, la meg bak utelukkende kvinnelige løpere ettersom de av erfaring er langt bedre til å holde jevnt tempo enn overivrige mannfolk (som meg). Fikk derfor en perfekt åpning, samt hyggelig selskap de første 10-12km. Ut fra drikke stasjonen ved Mosvatnet (etter to runder rundt vannet) ble jeg plutselig helt alene. Den gruppen jeg hadde ligget med brukte mye lengre tid ved drikkestasjonen enn meg, og det var langt fram til neste gruppe. Dette var jeg forberedt på og løp derfor med Rich Roll Podcast på ørene og lyttet til et intervju slik jeg har for vane å gjøre når jeg løper alene. I Stavanger er det rundt 130-140 løpere så det er lett å bli liggende alene. Jeg hadde fokus på å holde jevnt tempo, og spise og drikke jevnt. Jeg hadde lagt opp til å ligge på ca 5.00 min/km og holde dette til rundt 30km. Derfra og inn skulle jeg se hva kroppen var i stand til, uten at jeg ville gå helt i kjelleren. Det var viktigere å forsøke å holde helt jevnt tempo til mål, enn å ta ny pers (den skal jeg ta i Berlin).

Det var igrunnen ikke før jeg passerte 30km at det var en som kom opp forbi meg (han stoppet et par kilometer seinere). Det var et par stykker som da hadde ligget i ryggen på meg en stund, men som ikke løp forbi. Jeg tolket det som at jeg holdt jevn fart uten å sakke av for mye. Beina begynte å bli møre og vinden tok litt mer når vi løp ut langs Gandsfjorden. Det er her jeg bruker å få det tungt. Ikke så mye i beina og kroppen, men hue begynner å tvile på hvor fornuftig det er å fortsette å løpe i dette tempo. Jeg tok igjen en eller to løpere som tydelig hadde det tyngre enn meg.

Ved 35km eller der omkring kommer de som løper halvmaraton inn på samme trase og jeg blir stadig forbiløpt av løpere som holder mye større fart. Dette er tungt psykisk, selvom jeg kan se at det ikke er noen maraton løpere som halser forbi. Jeg ble tatt igjen av 1.30 ballongen når det var 5-6km igjen. Et definitivt tegn på at jeg ikke ville greie sub 3.30 denne gangen. Jeg ble chicked av en maraton løper, som viste seg å komme inn som nummer to av damene. Hadde ikke vilje nok til å holde følge.

Nest siste kilometer har en stigning hvor jeg har måttet gå begge de to foregående gangene jeg har løpt i Stavanger. Et delmål var derfor å løpe hele veien i år. Det greide jeg, og var svært lettet når jeg rundet toppen og visste at det var stort sett nedoverbakke hele veien til mål.

Det ble medalje på meg. Ikke altfor utslitt, og relativt greit fornøyd med gjennomføringen. SOm en annen Sandnes gauk sa det, jeg var 73% fornøyd. Det beste var igrunnen at jeg rakk i mål i god tid før 9-åringen skulle løpe barneløpet. Han fikk også medalje og var minst like fornøyd.

Tallenes tale er grei. Mitt nest raskeste maraton løp er i boks. Slo min debut tid med 2 sekunder (Stavanger Maraton 2012), men er drøyt 4 minutter svakere enn i fjor (Stavanger Marathon 2013). Gjennomføringen var trolig det beste jeg har gjort med tanke på disiplin i starten, samt drikke og spise strategien. Det gikk med en tre-fire sukker bomber, samt sikkert to hele bananer totalt. Så mye har jeg ikke spist på en maraton før. Det å bli nummer 23 totalt og nummer 4 i klassen er jeg også godt fornøyd med. Top 25%, eller fast midpacker som de sier det.

Jeg har nå løpt fire maraton løp siden 2012. Beste tid er 3.30.36 fra Stavanger Marathon 2013 og svakeste tid er 3:38:50 fra New York City Marathon i 2013. Tror tiden er inne for sub 3.30 i Berlin. Jeg skal gå for det!

…to run or not to run?

Dette synes å ha vært gjennomgangs temaet i sommer. Små plager har blitt store plager som har blitt andre plager… Når en «niggle» har blitt bedre har en annen kommet og ødelagt for løpegleden. Nå har jeg i snart to måneder løpt og ikke løpt om hverandre. En sommer som i utgangspunktet skulle være ideell for maksimal oppkjøring til høstens store maraton mål har kommet og gått med langt mindre løping og mye mer tenking enn planlagt. Det er ikke få ganger jeg har løpt med en tanke om dette egentlig er så lurt, om vondtene egentlig er såpass alvorlige at jeg burde stoppe, bare for å legge inn en ekstra sløyfe for å logge enda en kilometer…

Hva har jeg så kommet fram til? Hvorfor har sommeren egentlig blitt ødelagt utfra et treningspespektiv? Kunne jeg gjort ting anderledes?

…så legger vi alla tankar i en låda och setter den åt sidan =o)                                          (Yoga 101)

En litt for optimistisk og ivrig treningsplan ble lagt tidlig. Tanken var at jeg for en gang skyld skulle følge et opplegg, slik at hviledager og rett balanse av intervaller og langkjøringer skulle gjennomføres for å få et så opptimalt opplegg som mulig. Dette var på en tid da formen var veldig bra og kroppen responderte godt på mye trening. I ettertid ser jeg at det ble for rask overgang fra friløping (eller lapskaus løping) til strukturert intervall løping. Selvom mengden, hverken i distanse eller tid per uke, ble endret vesentlig, var det intensiteten (mest av alt tempo) som økte for mye på for kort tid. Jeg la rett og slett lista litt for høyt og sta som jeg er fulgte jeg planen så godt som familielogistikken tillot. Jeg lyttet ikke til kroppen i tilstrekkelig stor grad (les; ikke i det hele tatt). Når jeg begynte å kjenne smerte i lysken, tok jeg ikke hensyn til dette ettersom jeg jo greide å løpe igjennom øktene slik treningsplanen sa. Hadde jeg bare lyttet til mine egne råd, ville nok sommeren sett ganske annerledes ut. I tillegg tenkte jeg at styrke or rørlighets øvelser var bortkastet tid og droppet glatt alle disse øvelsene fra programmet. For en mindre elastisk person (kremt) som meg var nok dette en av de dummeste tingene jeg gjorde. Uten øvelser som øker / opprettholder bevegeligheten i hofte, rygg og skuldre, gjør økt intensitet og styrke til at bevegeligheten blir innskrenket.

selv løping med grannystrømper var ikke nok

Selv da jeg, etter fem seks uker, tok grep og gikk til fysioterapeut, var jeg ikke smart nok til å holde igjen og ta pause i løpingen. Jeg var nok redd for å miste fremgangen som hadde kommet. Jeg var redd for at et par-tre uker uten løping for å bli skadefri ville ødelegge for høstens drøm om sub 3:30 på maraton. Jeg tenkte ikke på at en pause ville vært en investering i , eller en forsikring om, at jeg kunne stille til start på disse løpene. Den tanken var helt fremmed for meg. En planlagt løpeøkt gjennomført med litt vondt var bedre enn å ikke gjennomføre økten. Jeg var blendet av målet og så ikke at veien fram dit tross alt er viktigere å ha fokus på.

Strive for progress, not perfection!

et luftslott i horisonten?

Et velmenende råd jeg ville gitt en annen løper i samme situasjon ville være å ta pause fra løpingen til skaden var borte. Gjør alternativ trening som styrketrening, sykling (nuvel), svømming (yeah right) eller yoga(!) for å holde formen ved like mens skaden heles. Etter at skaden er borte gjelder det å starte rolig og øke forsiktig med mengde og intensitet. Slike råd er lette å gi men vanskelig å følge. Jeg har tenkt dette mange ganger, at nå skal jeg ta en god pause slik at foten kan bli bra. Det har holdt noen dager, men så har løpelysten tatt overhånd og smertesignalene har ikke kommet helt fram.

nå blir det «ijsje» løping før beina er klare

Ferie er tid til ettertanke og rolige (les; rastløse) dager. Enkelte løpeturer har det blitt, men beina er tunge og mangler futt. Det er ingen flyt og løpesteget minner mest om en kalvbeint elefant. Foten er fortsatt ikke helt bra (stram akilles og ømt på innsiden av helen) og etter flere stranddager og to tre dager med tramping i DisneyLand Paris er løpelysten så stor at det er vanskelig å være fornuftig. Nå kreves det stor selvdisiplin å ikke snøre på seg løpesko. Kilometerjunkien i meg skriker. Tankene om forestående løp og manglende trening er urovekkende. Manglende plasseringer og digitale merker fra strava.com challenges er vanskelig å akseptere. Disse tingene er jo bare tull og tøys selvfølgelig, men likevel viktige i en løpeavhengigs hverdag.

Jeg er en løper, og jeg har et problem.

Må bare sette ting litt i perspektiv for å innse galskapen av og til. Nå SKAL jeg ta det rolig til foten er happy igjen.

nå legger jeg beina på bordet og nyter resten av sommeren (liksom!)

PowerRunning vs. ChiRunning

For et par år siden leste jeg boka ChiRunning av Danny or Katherine Dreyer og la om løpesteget mitt fra typisk å lande på helen til å lande mer midt på foten. Dette gjorde jeg som følge av begynnende løpekne og et par runder med plantar faciatis. Etter at jeg kom inn i denne «nye» måten å løpe på har jeg stort sett ikke hatt noen plager og jeg har løpt mye, ofte og langt.

ChiRunning er en løpeteknikk som i korte trekk går ut på å ha en kroppsholdning hvor du har en tenkt rett linje mellom ørene, skuldre, hofte og ankler. Mens du holder denne lener du deg fremover fra anklene (ikke bøy i hofta). I prinsippet skal du da ha et tyngdepunkt som ligger litt foran der foten lander og tyngdekraften hjelper deg fremover uten at du bruker mye muskler. Dette funker som heia når du kommer inn i det. Den beste måten å teste ut dette på har jeg funnet ut er å «løpe på stedet» for så å lene deg fremover. Gjør du dette riktig (ok det er litt mer kronglete å få alle komponentene til å sitte) kan du løpe lengre og fortere og ikke minst med langt mindre risiko for skade enn du gjør om du har det tradisjonelle løpesteget hvor du lander tungt på helen langt foran kroppen med strakt kne for så å sparke godt fra med tærne.

Som sagt mestret jeg ChiRunning til en viss grad. Man blir aldri helt utlært på slike ting, men jeg hadde et relativt lett steg hvor jeg landet midt på foten og jeg kjente at ting stemte når jeg løp. Andre løpere kommenterte sågar at jeg løp svært lett. Boken og ChiRunning teknikker ble imidlertid glemt og jeg løp i vei (he he) og logget mange kilometre uten antydning til problemer med beina. Så kom ønske om å løpe fortere og inspirasjon til å følge en treningsplan. Ambisjonsnivået ble lagt et par hakk høyere enn fornuften og innsatsen skulle gjøre opp for forskjellen. Nye økter med hurtige intervaller, både lange og korte og i bakke ble introdusert med klare tidsmål. Det var her jeg tror det gikk galt.

For å holde tempo som jeg selv hadde pålagt meg, ble løpestilen umerkelig endret fra det lette, uanstrengte ChiRunning steget, til mer kraft, lengre frem på foten, hurtigere kadens og låste hofter. Danny Dreyer kaller dette PowerRunning.

Jeg merket det egentlig (ser jeg nå i ettertid) på at skuldrene mine hadde begynt å svinge frem og tilbake. Det betyr at rotasjonen, som nødvendigvis må til når et bein går bakover og det andre frem, ikke ble utført i hoften, men i overkroppen. Jeg husker jeg så dette i skyggebildet mitt når jeg løp og tenkte at «var det sånn det skulle være da?» Ikke rart at jeg fikk overbelastet adduktor longus (innsiden av låret) ettersom denne måtte jobbe overtid når hoften ikke roterte. Jeg har sannsynligvis også gått tilbake til min litt Chapplin stil hvor foten peker ut mot siden istedenfor i fartsretning samtidig som jeg har landet langt fram på foten med aktivt fraspark med tærne. Da ruller foten fra utsiden til innsiden og sener og muskelfester får kjørt seg, og leggmusklene må ta mye av jobben. Resultatet ble stram akilles samt svært vond muskel som går fra midt på utsiden av leggen, rundt ankelen og festet på utsiden av foten. Fysioterapeuten jobbet godt med både massage og akupunktur. Musklene var stive som stål wire, et godt tegn på at jeg ikke løper med riktig ChiRunning teknikk.

Etter å ha vært for ivrig med for mye løping for hardt for fort (flere runder) med like sikkert tilbakesteg (to skritt fram og tre tilbake) måtte jeg begynne å tenke nytt. ChiRunning boka ble funnet frem og lest på nytt. Her var det mange lys som gikk opp. Full analyse av løpesteg og tilbake til start. I boka er det en seksjon om typiske løpeskader, hva som vanligvis forårsaker disse og hva du da bør jobbe med for å rette opp og unngå slike skader. Her snakker vi om å gå til roten av problemet, ikke bare se på symptomene.

Et resultat av dette er at jeg nå legger treningsplanen i skuffen og går tilbake til friløping med stort fokus på løpeteknikk. Jeg begynte med en (for meg) veldig rolig tur i 6:30 – 6:40 tempo hvor jeg fokuserte på å lande med midtfoten, slappe av i ankelen og la foten rotere hofta. Skuldrene skal da gå i fartsretning uten å svinge for mye. Tidvis kjente jeg at dette stemte og det gledelige var at de gangene jeg fikk flyt kjente jeg ingen ting til ankel problemene. Jeg tolker det dithen at jeg er tilbake på rett vei.

Jeg har nå bestilt en metronom (sånn duppedings som holder takten, kan også lastes ned som App for de som løper med telefon) slik at jeg kan komme tilbake til en kadens på 85-90. I ChiRunning er dette et viktig element ettersom de som har for langsom kadens ofte lander med foten for langt frem og de som har for hurtig kadens ligger for lang frampå og bruker mye leggmuskler. Jeg har hatt en tendens til å øke kadensen når jeg øker farten, og dermed brukt mer krefter og ligget for langt fram på foten. Det er ikke uvanlig at jeg har sett en kadens på over 100. Når det går såpass fort blir du litt trang i skjæret og hofta slutter å rotere slik den skal. For lengre løpere skal kadensen (som forøvrig skal være konstant uansett fart) ligge nærmere 85, mens de litt mer stutte løperene skal ligge opp mot 90 (små bein må beveges fortere).

Det er nå rundt 10 uker til årets store mål, Berlin Marathon, hvor jeg fortsatt har ambisjoner om ny pers. Før det, i slutten av august, er det Stavanger Marathon. Veien fram til disse løpene skal være preget av forsiktighet og stort fokus på løpeteknikk. Jeg tror formen er relativt grei etter en god base. Nå er det først og fremst å komme seg tilbake på veien, så får det heller være med treningsplaner og intervalløkter. Bedre å kunne løpe enn å sitte i en sofa.