Årets utgave av Stavanger Marathon skulle være en slags generalprøve foran årets store mål, Berlin Marathon. Hadde et håp om at jeg skulle være i så god form at jeg kunne cruise inn på sub 3:30, og med det forbedre tiden fra ifjor (3:30:36). Det ville gi meg litt lavere skuldre foran Berlin tenkte jeg, siden jeg da ville ha brutt den «magiske» 3:30 grensen. Forberedelsene var langtfra ideelle og når jeg dagen før fant fram løpetøyet var jeg veldig så usikker på hvordan beina ville reagere på et maraton løp.
Jeg hadde vært og hentet goodibag med både vaskemiddel og energi drikke (nei, jeg tok ikke feil), samt sokker, T-shirt, magasin og startnummer. Fine greier. Kjente litt på nervene, men det gikk fort over ettersom jeg ikke hadde dette som hovedmål. Skulle bare teste formen og finne ut av drikke og spise strategien. Var derfor svært rolig kvelden før og sov godt natten igjennom.
På løpsdagen var det opp og drikke en smoothie så tidlig som mulig. Løpet begynte 8.30, så det var greit å få i seg litt næring tidlig nok til at det ikke skulle bli noe krøll underveis. Hadde med meg noen Clif Shot Bloks energy chews med mountain berry smak. Det er så søtt og ekkelt at det må jo funke. Hadde bestemt meg for å ta en av disse geleklumpene hver femte kilometer. Hadde også med meg en drikkeflaske fra simple hydration. Flasken er utformet slik at jeg kan stikke den ned i bukselinningen og dermed ikke behøve å holde den hele tiden. Patenten er grei nok, men mine flasker har begynt å lekke, og jeg blir derfor klissvåt i shortsen om jeg har flasken full i vann. Jeg har derfor funnet ut at jeg starter med flasken tom, og fyller den på drikkestasjonene. Så lenge jeg har vann igjen holder jeg den i hånda, mens når den er tom stikker jeg den ned i shortsen. Dette hjelper meg å få nok drikke ettersom jeg er håpløs med å drikke ved drikkestasjonene. Der går det stort sett alle andre steder enn inn i munnen, og så er det fem kilometer til neste sjanse. I Stavanger er det fantastisk flinke frivillige som hjelper til og jeg spør rett og slett om de ikke bare kan tømme en kopp eller to rett i flasken. Funker som heia =o)
Da løpet startet var jeg mye roligere enn jeg har vært ved tidligere maraton løp. Jeg startet i rett tempo, la meg bak utelukkende kvinnelige løpere ettersom de av erfaring er langt bedre til å holde jevnt tempo enn overivrige mannfolk (som meg). Fikk derfor en perfekt åpning, samt hyggelig selskap de første 10-12km. Ut fra drikke stasjonen ved Mosvatnet (etter to runder rundt vannet) ble jeg plutselig helt alene. Den gruppen jeg hadde ligget med brukte mye lengre tid ved drikkestasjonen enn meg, og det var langt fram til neste gruppe. Dette var jeg forberedt på og løp derfor med Rich Roll Podcast på ørene og lyttet til et intervju slik jeg har for vane å gjøre når jeg løper alene. I Stavanger er det rundt 130-140 løpere så det er lett å bli liggende alene. Jeg hadde fokus på å holde jevnt tempo, og spise og drikke jevnt. Jeg hadde lagt opp til å ligge på ca 5.00 min/km og holde dette til rundt 30km. Derfra og inn skulle jeg se hva kroppen var i stand til, uten at jeg ville gå helt i kjelleren. Det var viktigere å forsøke å holde helt jevnt tempo til mål, enn å ta ny pers (den skal jeg ta i Berlin).
Det var igrunnen ikke før jeg passerte 30km at det var en som kom opp forbi meg (han stoppet et par kilometer seinere). Det var et par stykker som da hadde ligget i ryggen på meg en stund, men som ikke løp forbi. Jeg tolket det som at jeg holdt jevn fart uten å sakke av for mye. Beina begynte å bli møre og vinden tok litt mer når vi løp ut langs Gandsfjorden. Det er her jeg bruker å få det tungt. Ikke så mye i beina og kroppen, men hue begynner å tvile på hvor fornuftig det er å fortsette å løpe i dette tempo. Jeg tok igjen en eller to løpere som tydelig hadde det tyngre enn meg.
Ved 35km eller der omkring kommer de som løper halvmaraton inn på samme trase og jeg blir stadig forbiløpt av løpere som holder mye større fart. Dette er tungt psykisk, selvom jeg kan se at det ikke er noen maraton løpere som halser forbi. Jeg ble tatt igjen av 1.30 ballongen når det var 5-6km igjen. Et definitivt tegn på at jeg ikke ville greie sub 3.30 denne gangen. Jeg ble chicked av en maraton løper, som viste seg å komme inn som nummer to av damene. Hadde ikke vilje nok til å holde følge.
Nest siste kilometer har en stigning hvor jeg har måttet gå begge de to foregående gangene jeg har løpt i Stavanger. Et delmål var derfor å løpe hele veien i år. Det greide jeg, og var svært lettet når jeg rundet toppen og visste at det var stort sett nedoverbakke hele veien til mål.
Det ble medalje på meg. Ikke altfor utslitt, og relativt greit fornøyd med gjennomføringen. SOm en annen Sandnes gauk sa det, jeg var 73% fornøyd. Det beste var igrunnen at jeg rakk i mål i god tid før 9-åringen skulle løpe barneløpet. Han fikk også medalje og var minst like fornøyd.
Tallenes tale er grei. Mitt nest raskeste maraton løp er i boks. Slo min debut tid med 2 sekunder (Stavanger Maraton 2012), men er drøyt 4 minutter svakere enn i fjor (Stavanger Marathon 2013). Gjennomføringen var trolig det beste jeg har gjort med tanke på disiplin i starten, samt drikke og spise strategien. Det gikk med en tre-fire sukker bomber, samt sikkert to hele bananer totalt. Så mye har jeg ikke spist på en maraton før. Det å bli nummer 23 totalt og nummer 4 i klassen er jeg også godt fornøyd med. Top 25%, eller fast midpacker som de sier det.
Jeg har nå løpt fire maraton løp siden 2012. Beste tid er 3.30.36 fra Stavanger Marathon 2013 og svakeste tid er 3:38:50 fra New York City Marathon i 2013. Tror tiden er inne for sub 3.30 i Berlin. Jeg skal gå for det!
tommy50k 